Pasjonsoverspill!

Overdrevent sadistisk og utidig Jesus-dyrkelse.

FILM: Mel Gibson sier at Den Hellige Ånd har inspirert ham til å lage «The Passion of the Christ». Han har likevel ikke hatt noen heldig hånd med produktet.

Se hvem som lovpriser filmen om Jesu 12 siste timer, og du skjønner intensjonen med den. I USA kjøper de mest fundamentalistiske evangelistgruppene opp hele forestillinger og deler ut gratisbilletter til menigheten. Derav trekker jeg den bastante konklusjonen at «The Passion» egner seg best for indremisjonskristne som trenger nytt krutt i misjonsvirksomheten.

Ukristelig

Dette er et pasjonsspill, utført i et av våre dagers populære filmspråk - skrekkfilmens. Man kan til og med være enda mer spissfindig i sjangerbedømmelsen og si at filmen starter som horror og slutter som splatter.

Dertil er filmen så ukristelig «hypet» at Mel Gibson burde føle seg like ille til mote som Judas over pengegevinsten. Alle mulige kontroverser ble omhyggelig orkestrert før USA-premieren; publikums forventninger bygde seg opp proporsjonalt med beskyldningene om anti-semittisme og nyhetene om pavelig velsignelse av filmen.

Så hva ser vi? Det begynner i en mørk og tåkefull Getsemane-hage, der Jesus og disiplene hører soldatene nærme seg. Musikken er truende, og for øynene på Jesus manifesterer en androgyn Satan-skikkelse seg. Han/hun skal dukke opp i flere sammenhenger i løpet av filmen, noen ganger i følge med små barnedemoner med uhyggelige voksenansikter. Mel Gibson følger altså ikke Bibel-versjonene bokstavelig.

Tablåer

Historien kjenner vi jo alle, skritt for skritt mot Golgata. Har man gått på søndagsskolen, kan man alle replikkene utenat. At skuespillerne snakker arameisk, hebraisk og latin forsterker nok forsøket på å skape autentisitet. Likevel framstår ikke filmen som spesielt dialogdrevet; den får snarere karakter av en samling religiøse tablåer til dundrende musikk.

Mel Gibsons billedspråk befinner også seg i den overtydelige, brutalistiske delen av skalaen. Noen har sagt at den siste timen av den 2 timer og 7 minutter lange filmen bare består av torturscener - for meg virket hele filmen som en eneste lang motorsagmassakre. Innskutte tilbakeblikk av Jesus som barn, som snekker, som tempelstormer osv. gir ingen dramaturgiske pustehull; de virker bare sentimentale og malplasserte.

Urealistisk

Hvis Mel Gibson ønsket å sette veien mot Golgata i relieff, hvorfor valgte han ikke heller å vise korsfestelsen i en historisk kontekst? Romernes okkupasjon og jødenes folkelige opprør hadde kunnet forklare Pontius Pilatus\' feige ansvarsfraskrivelse og mobbens raseri; i Gibsons versjon er alt konsentrert om martyriet. «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger,» lyder Jesaia-sitatet innledningsvis.

Såret og knust, ja. Her leverer Gibson de mest bloddryppende Hollywood-effekter, langt utover Bibelens nøkterne beskrivelser. Har noen hørt eller lest at de romerske soldatene - etter å ha bundet Jesus til det liggende korset og naglet ham fast med nitoms spiker - bikker hele korset rundt slik at Jesus blir liggende under det, og hamrer en bøy på naglene på baksiden slik at de ikke kan skli ut? Her åpenbarer det seg en sadistisk fantasi i fri utfoldelse. Før dette er stakkars James Caviezel (Jesus) blitt pisket med slik innlevelse - og slike lydeffekter - at han ser ut som et flådd dyr. At han i en slik tilstand bærer det blytunge korset opp til retterstedet i fjellet, handler ikke engang om å vise «realistisk vold». Det er ren spekulasjon. Om overdoseringen av voldseffekter var ment å skulle vekke raseri og medfølelse, hadde den i alle fall motsatt effekt på meg - som ble sittende distré å lure på hvorfor tennene hans var like hele?

Hvis «The Passion of the the Christ» er antisemittisk, er den også antikristen, i hvert fall i en humanistisk tradisjon. Her vektlegges ingen tilgivelse. Bare lidelse.

Denne dyrkingen av martyriet fra Mel Gibson og hans kristenfundamentalistiske klakørers side virker nesten usmakelig i ei tid hvor man umiddelbart dømmer muslimske selvmordsbombere nord og ned. Og hva lidelse angår, må vi bare minne om de millioner av mennesker - i korstog, inkvisisjoner, heksebrenning, etnisk rensing m.m. - som er torturert og drept i Jesu Kristi navn.

«The Passion of the Christ» har norgespremiere i morgen, 26. mars. I Oslo vises den først fra 2. april.

Se også side 44 og 45