Piratjakt i all hemmelighet

«Max Manus»-kjennelse hemmeligstemplet. Og hvor er politikerne?

||| (Dagbladet.no): I dag avgjorde Stavanger tingrett om nettleverandøren Lyse tele må utlevere identiteten til personen som la et piratopptak av filmen «Max Manus» ut på nettet.

Men kjennelsen er unndratt offentlighet, etter det DB.no kjenner til som følge av at tingrettsdommer Tom Vold etterkom ønsket til filmprodusentenes advokater.

Det er en merkelig og uheldig avgjørelse. Saken har meget stor prinsipiell interesse, og det er vanskelig å se at en offentliggjøring skulle skape en risiko for bevisforspillelse, slik Espen Tøndel i advokatfirmaet Simonsen hevder.

Jakten på film- og musikkpirater kan vanskelig skje effektivt uten at man risikerer å komme i konflikt med andre av rettstatens og demokratiets grunnleggende prinsipper. Skal fildelerne tas, utfordres verdier som personvernet og ytringsfriheten, samt nettets grunnleggende åpenhet og nøytralitet.

I DAG er det bare politiet som i sjeldne tilfeller kan få utdelt identiteten til nettbrukere, etter at en domstol har pålagt nettleverandøren å utlevere informasjonen. Men i et omstridt vedtak fra Post- og teletilsynet ble det avgjort at advokatfirmaet Simonsen kan kreve at Lyse tele skal røpe identiteten bak ip-adressen til personen som piratkopierte «Max Manus».

Advokatfirmaet har lenge hatt konsesjon fra Datatilsynet til å loggføre IP-adressene til norske fildelere. Hvis advokatfirmaet nå har fått dommerens medhold i at bevismaterialet mot piraten er sterkt nok til at nettleverandøren kan pålegges å utlevere vedkommendes identitet, vil det heretter være fritt fram for søksmål mot individuelle nettbrukere i Norge.

Da har vi en rettstilstand som likner den svenskene har fått med den omstridte IPRED-loven. Forskjellen er bare at det i Norge skjer uten politisk behandling av et meget viktig prinsippspørsmål med potensielt vidtrekkende konsekvenser.

Hvis private aktører, i dette tilfellet et advokatfirma på oppdrag fra den internasjonale film- og platebransjen, får anledning til å hente ut personopplysninger om fildelere og troppe opp hjemme hos dem med trusler om søksmål, er det noe helt nytt i den norske rettspleien.

ET SLIKT SKRITT bør ikke tas uten åpen debatt og en grundig politisk behandling, som fortrinnvis bør ende i et ja eller nei til et lovpålegg om utlevering av personinformasjon i fildelingssaker. Et enkeltvedtak fra Post- og teletilsynet kan ikke legge grunnlaget for norsk politikk på dette området, ei heller en kjennelse i Stavanger tingrett.

Sett fra underholdningsindustriens side, er søksmål mot individuelle pirater den tredje, og trolig minst ønskelige, vei i jakten på piratene. Søksmål mot enkeltpersoner kan fort skape martyrer og økt sympati for «den lille mann» i kampen mot en mektig kulturindustri.

Men ettersom politiet stort sett henlegger alle anmeldelser av fildelere, er det liten hjelp å hente der. Og når nettleverandører konsekvent sier nei til oppfordringer om å utlevere informasjon frivillig eller å sperre kundenes adgang til fildelingstjenester som The Pirate Bay, vil industrien hevde at eneste farbare vei er å starte jakten på den enkelte fildeler - i første rekke storfiskene som laster opp materiale.

At norske nettleverandører verner om sine kunders personvern, er som det skal være. Skal fildeleres identitet utleveres til advokater med søksmål i blikket, bør det være fordi nettleverandørene er pålagt det ved lov.

Universitetslektor Gisle Hannemyr skrev i en kommentar til the Pirate Bay-dommen at den var gode nyheter for vanlige nettbrukere, ettersom en frikjennelse trolig ville gjort det enklere for plate- og filmbransjen å få politikerne med på tiltak innrettet på å ta hver enkelt bruker.

I dag kan nettopp et slikt tiltak være godkjent i en norsk domstol - uten at politikerne har hatt et ord med i laget. Og uten at offentligheten får vite hva domstolen har bestemt.

Følg Jan Omdahl på Twitter: Twitter.com/janomdahl