FØLELSER OG FORDOMMER: Aslak Nore vil at vi skal virkelig kjenne etter om vi føler angst for innvandrere. Artikkelforfatteren har gjort det, og det gikk fint. Ingen angst. ILLUSTRASJONSFOTO: TOR ARNE DALSNES
FØLELSER OG FORDOMMER: Aslak Nore vil at vi skal virkelig kjenne etter om vi føler angst for innvandrere. Artikkelforfatteren har gjort det, og det gikk fint. Ingen angst. ILLUSTRASJONSFOTO: TOR ARNE DALSNESVis mer

Pjatt fra Aslak Nore

Nore holder på med et patetisk sammensurr av anekdoter, mener Rune Berglund Steen.

Så tok det altså Aslak Nore noen år å vedkjenne for seg selv at det er problemer knyttet til et flerkulturelt samfunn, slik det for øvrig er problemer knyttet til et hvilket som helst samfunn. Jeg er usikker på hvorfor det fortjener to helsider i ei avis, og ti sider i Samtiden, at en person kommer seint til en åpenbar erkjennelse. Nores voksesmerter er en banal ferd som burde vært forbeholdt ham selv.

Nore vil vi skal kjenne etter, virkelig kjenne etter. Føler vi ikke litt engstelse da? Føl litt ekstra godt etter, så klarer du nok å komme i kontakt med ekte, dyrisk angst. Nore lanserer et slags kvasivitenskapelig forsvar for denne angsten, iblandet en snu-lek med ord hvor begrepet «fordommer» defineres som noe viktig og nødvendig, på merkelig vis forbundet med vår evne til å føle lyst. Uten evnen til fordommer er vi visstnok som lobotomerte å regne. Du verden for en invitt til debatt.

«Vi manøvrerer i verden med magefølelse og fordommer. Hvis ikke politiet skulle diskriminert, måtte de stoppet like mange kvinnelige pensjonister som unge menn.» Men Nore, skal politiet nå egentlig stoppe unge menn sånn helt uten videre? Nei? Men ja hvis de er svarte? En afrikansk venn av meg har i løpet av et par uker først blitt tilsnakket av en Securitas-vakt, som trodde han solgte dop.

Han sto på feil sted og snakket med en nordmann (en kjent forlagsredaktør) om – paradoksalt nok – hvor vanskelig det er å slutte å røyke (sigaretter). Deretter ble han nektet servering på et utested. Han jobber tilfeldigvis ikke så langt fra Akerselva, og da var profilen allerede på plass. «Vi manøvrerer i verden med magefølelse og fordommer.»

Med et så følsomt sinn var Nores oppvåkning åpenbart hard og vond: «flerkultur var vanskelig». Bare i et lite land med en liten debatt kan det finnes en så lang tradisjon med kritiske røster som klager i riksmedier over eksempelvis lukten fra naboenes mat eller, i Nores tilfelle, uteblivelse fra dugnader. Og ble innvandrerne nå egentlig dårligere og dårligere i norsk? Dette er vel mest en litt henslengt overdrivelse, bare for å kunne få inn enda et sleivete stikk.

Når det gjelder innvandrerjentene som ikke fikk være med på fotballaget, er jeg naturligvis enig med Nore, men bare et stykke på vei. Slikt har nemlig ikke endret mitt syn på innvandringen. Heller ikke tragedier som Nadias – som Nore traff en gang i Frognerparken og seinere leste i ei avis hadde blitt kidnappet av familien fordi hun hadde blitt for vestlig – har endret mitt syn på innvandringen. Det har endret mitt syn på hvem iblant oss det er viktigst å hjelpe.

Argumentasjonen fortsetter trygt i den samme anekdotiske leia, med utgangspunkt i hvem Nore har snublet borti på sin endeløse modningsferd. De fleste Nokas-ranerne hadde norsk eller annen skandinavisk bakgrunn, men Nore spilte tilfeldigvis fotball med den eneste afrikaneren blant de tretten, og dermed blir dette på en eller annen måte relevant.

Faktum er at jeg har aldri truffet noen som er fullt så naive som Nore forutsetter. Forskjellen på de antatt «naive» og de antatt «rasistiske», for å holde meg til Nores antydede leirinndeling, er ikke hvorvidt vi tror det er problemer eller ikke, men hvordan vi lar det faktum at det er problemer prege vårt syn på innvandrere og innvandring.Jeg mener ikke at Nore er en rasist. Jeg mener bare at det er så innmari dumt å bråvåkne til virkeligheten som trettiåring og straks fordre spalteplass. Jeg mener at problemet med at en del innvandrerforeldre ikke kjører barna til fotballtrening, eller at barna møter opp på trening i nypressede bukser, i høyden hører hjemme i et petitkåseri, ikke i det mange vil betegne som en av samtidens viktigste debatter. Jeg mener kort sagt at det Nore holder på med, er et patetisk sammensurr av anekdoter, anekdotisk vitenskap og rent pjatt.Jeg gleder meg til boka.