TRAILER: "De første skal bli de siste"Vis mer Vis mer

Anmeldelse Film De første skal bli de siste

Pjuskete gangstere i storslagne omgivelser

«De første skal bli de siste» er verst når det småkjekles og best når Jesus dukker opp.

FILM: Er verden i ferd med å falle sammen? Det er ikke godt å si bestandig. Willy (David Murgia) og Esther (Aurore Broutin) er overbevist om at undergangen er nær. Det spede, storøyde kjæresteparet, med hver sin mentale begrensning som får dem til å framstå nesten som barn, er på en forfjamset vandring gjennom et nordfransk landskap for å finne Esthers datter før det hele bryter sammen. Murgia og Broutin spiller nydelig. Og regissør og manusforfatter Bouli Lanners bygger med omhu opp omgivelsene rundt dem; massive, øde betongkonstruksjoner som skaper en følelse av forlatt sivilisasjon. Paret møter en mager mann med helskjegg som presenterer seg som Jesus, og de bibelske strengene dirrer like høylytt som gresshoppegnisset fra veikanten.

« De første skal bli de siste »

4

Kategori

Gangsterkomedie

Regi

Bouli Lanners

Skuespillere

David Murgia, Aurore Broutin, Albert Dupontel, Bouli Lanners.

Premieredato

13. mai 2017

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« Les premiers les derniers »

Statueansikter

Det er grimete og elegant. Men så finnes nok undergangen mest i samtalene mellom Esther og Willy likevel. De mer voksne skikkelsene i filmen kjenner ikke til noe sånt, de er alminnelige smågangstere i en slags moderne western, der sentralmakten ikke synes å eksistere og uoverensstemmelser ordnes gjennom blodige oppgjør langs landeveien.

Her ferdes også de virkelige hovedpersonene, to halvgamle dusørjegere på oppdrag og en matt jakt etter mening. Den ene, Gilou (Lanners) synes å ha funnet den i omsorgen for hunden, den andre, Conchise (Albert Dupontel) snubler inn i en ordknapp erotisk affære. Dupontel har et av disse statueansiktene med skarpe trekk og gjør Conchise passelig livstrett og lukket, men merkelig nok synes tempoet å gå ned når oppmerksomheten vender seg mot dem som lever actionfylte liv: Dusørjegerne og de lokale bandittene de må hanskes med.

Bare kjeltringer

Dette er ofte problemet med filmer om slitne småkjeltringer: Når blir de noe mer og morsommere, når er det bare snakk om kjipe folk som krangler og innimellom dreper hverandre? «De første skal bli de siste» har fine typer, storslagen scenografi og scener der det hele hever seg ut og opp over seg selv – iblant bokstavelig. Men matte kjeltringoppgjør i boblejakke har man tross alt sett før.