Poetisk selvmord

Forfatterportrett med mye sjalusi og lite diktning.

FILM: Sylvia Plath-myten minner om et multinasjonalt selskap i kraftig vekst, skrev Dagbladet i en anmeldelse av Plaths 800 sider med dagboksnotater som nylig er utkommet på svensk. Man får en sterk fornemmelse av at Christine Jeffs\' film «Sylvia» er en ny byggestein i det mytiske selskapet.

Riktignok er det vanskelig å trekke linjer mellom liv og diktning i Sylvia Plaths tilfelle: hun diktet omsvøpsløst om sitt indre, om depresjoner, lengsel, sjalusi og dødsønske.

Hun begikk selvmord en vinterdag i 1963, 30 år gammel, etter fem års ekteskap og to barn med den seinere britiske hoffpoeten Ted Hughes.

«Ariel», diktsamlingen som gjorde henne verdensberømt - snart også mytisk - utkom i 1965, to år etter hennes død. Hun vokste til et kvinneikon, på linje med Frida Kahlo, en ulykkelig martyr hvis geni ble holdt tilbake av en sterk ektemann som også bedro henne notorisk. Mange har advart mot den pubertale og svermeriske fascinasjonen rundt selvmordet, bl.a. har Woody Allen en henvisning til Sylvia Plath i filmen «Annie Hall»: «...interessant dikterinne med et tragisk selvmord som ble mistolket som romantisk av gymnasiepikementaliteten.» Ikke dumt sagt.

Derfor ser man fellene som er lagt ut foran Christine Jeffs\' biografiske film. At Frieda Hughes, Sylvia Plath og Ted Hughes\' datter, har nektet filmmakeren å bruke morens dikt, samt omtalt filmen som en slags «Selvmords-dukken Sylvia», understreker problemene i dette minefeltet.

For de fleste som har begravd seg i Plath/Hughes-fenomenet, finnes det to hovedteorier om forholdet som endte med det tragiske selvmordet. Enten var hun suicidal, nevrotisk og ville tatt livet av seg uansett. Eller så var han en kvinnebedårer som bedro henne uavlatelig og holdt henne nede, både følelsesmessig og litterært.

Her balanserer filmen sannsynligvis temmelig bra, selv om den er vag. Sylvia (Gwyneth Paltrow) og Ted (Daniel Craig) møtes i Cambridge på en studentfest i 1956, hun biter ham lidenskapelig i kinnet, han stjeler en øredobb og fire måneder seinere er de gift. De flytter til hennes hjemtrakter i Massachusetts i USA, og tilbake til landsbygda i England. Han er vellykket poet, hun kaster diktene sine rasende i veggen og baker kaker. Men framfor alt er hun sjalu - i filmen, altså - hun er mistenksom inntil det paranoide og sjalu inntil det hysteriske.

Filmen viser ikke den eventuelle rasjonaliteten i Sylvias sjalusi, det blir opp til seerne - og biografene - å avgjøre om hun hadde grunn til å være så altoppslukende sjalu. Den selvbiografiske romanen «Glassklokken» ble skrevet og utgitt i denne perioden, men i filmen framstår hun nesten utelukkende med sterk skrivevegring. Den følelsesdybden som finnes i Sylvia Plaths diktning, gjenspeiles ikke i Christine Heffs\' biografiske film.

Ofte er det lettere å finne dramatisk stoff i dikteres liv enn i deres etterlatte ord. Nylige eksempler på det kunne ses både i Virginia Woolf-skikkelsen i «The Hours» og i filmen om Iris Murdoch («Iris»). Det blir en vanskelig balansegang der det sensasjonelle gjerne blir dominerende, og slik skapes og opprettholdes myter.