Politikk på norsk

UTTRYKK SOM OFTE brukes, gjerne med fornøyelse - især av politikere - er «det norske folkestyre» og «Norge er et demokratisk land». Men er dette virkelig påstander hevet over debatt og kritisk drøftelse? At land enten er demokratiske eller autoritære, framstår enten som samfunnsvitenskapelige idealtyper eller som politisk plakatspråk. Det reiser spørsmål om nyttig begrepsbruk for analyse av ulike regimetyper og for vår politiske selvforståelse. Nøkkelbegrepet må være graden av folkelig innflytelse på sakene på den politiske dagsorden og de politiske beslutningsprosessene. Det er derfor fruktbart å tale om grader av demokratiske eller autoritære politiske regimer. Det betyr at politikeres rolle i et demokrati ideelt sett er saksformulerende og iverksettende, mens de i autoritære regimer er herskende. Her står også maktbegrepet sentralt, evne til å påvirke eller styre menneskers atferd i villet retning: Folkestyre karakteriseres ved at folket styrer politikeres atferd i villet retning, i autoritære regimer styrer herskende eliter folket.

FOLK HETER populus på latin, begrepene populisme og folkestyre står hverandre nært og er serielt koblet: Om populisme skal ha et faglig analytisk tjenlig begrepsinnhold, må det primært bety en prinsipiell ideologisk villighet til å lytte til folket og fremme dets politiske synsmåter. Det betyr at populisme er basis for det reelle demokrati. Populisme er derfor en basal ideologisk utfordring mot herskende eliter. Det kan forklare den nedsettende bruk av begrepet i samfunnsdebatten av representanter for de politiske eliter, medieeliten, arkitekteliten m.fl. Mangelen på et begrep med positivt innhold for å lytte til vanlige menneskers politiske synsmåter og programmatisk fremme deres saker er slående og peker mot et markert innhold av elitestyre i det norske politiske system. Især Fremskrittspartiet beskyldes for populisme. Men hvorfor betyr ikke det at partiet har styrket og utvidet det norske demokrati ved å gjøre den politiske prosess mer representativ for folkets politiske ønsker? Hvorfor er det galt eller uheldig? Er det ikke makteliters demofobiske underskudd på lydhørhet for folket som er et demokratisk problem? Står vi ikke her overfor en underslått virkelighet, at også det norske politiske system inneholder udemokratiske strømninger og maktstrukturer og derfor har grad av autoritær funksjonsmåte? Politikeres rolle er sentral i drøftelser av styreformers karakter. Den oppsøkes ikke tilfeldig, men av mennesker som søker makt, organisasjonsmakt og samfunnsmakt. Det er sant at kapitalister søker profittmaksimering og deres atferd derfor må lovreguleres, men det er også sant at dette er et allment prinsipp. Alle prøver å maksimere det de vil ha, politikere søker maktmaksimering. Det er bakgrunnen for at den franske rettsfilosofen Montesquieu ved midten av 1700-tallet lanserte idéen om maktfordelingsprinsippet mellom utøvende regjeringsmakt, en representativ nasjonalforsamling med lovgivnings- og bevilgningsmakt og uavhengige domstoler, som vårt politiske system bygger på. Formålet var å beskytte rettsstaten og folkets politiske rettigheter. Mot hvem? Mot makthavere, politikere og andre makteliters streben mot maktmaksimering. Men hvor mye eller lite demokratisk et system bygd på disse prinsipper kan være, er et politisk systemspørsmål som aldri berøres.

STILLHETEN SOM HAR har senket seg over denne politiske grunndebatten de siste 200 år, er slående. Det er som alt er fullbrakt og intet mer kan gjøres for å styrke det reelle folkestyre. Kan det skyldes annet enn at maktelitene ser seg tjent med denne stillhet?Den står i merkelig kontrast til at det moderne samfunn åpenbart byr på lovende nye muligheter for å øke folkets styringsmakt og uten å parkere det på sidelinjen «fire heile år til ende». Nylig fikk jeg et valgkort i posten, det peker på en grei måte å gi folk løpende voteringsmuligheter i aktuelle viktige saker for kommunestyrer og storting, det gjelder også Internett, mobiltelefon og fax. Meningsmålinger kan i radikalt utvidede former gi gode indikasjoner til lydhøre politikere om folkets ønsker i løpende saker. Men politikere og medier nærmest skyr emnet. Bare VG (så vidt jeg har sett) har kommentert på lederplass mulig bruk av Internett i valgprosessen, men så bare negative sider. A. Lysbakken (SV) talte nylig for økt direkte folkelig deltakelse og valg i forhold til kommunebudsjettene. VG avfeide forslaget på lederplass med at politikerne var representative og da var det helt unødig. Hvor representative var et spørsmål uten interesse. I det norske politiske system skjer en vidtgående frakobling mellom utvelgelsen av politiske representanter og deres representativitet i forhold til befolkningen. Det skjer dels gjennom valgsystemet og partisystemet. Det demokratiske grunnprinsipp at hver stemme skal telle likt og alle skal ha den samme stemmekraft for å fremme sine interesser og synsmåter er sterkt svekket på riksnivå. Befolkningen i storbyer og tettbygde regioner, spesielt i Øst-Norge, er fratatt mye sin stemmekraft som i stedet er overført til innbyggere i tynt bosatte områder som får klar overrepresentasjon i nasjonalforsamlingen. Da svekkes tilsvarende representantenes, Stortingets og det politiske systems representativitet.

PARTIENE ER topptunge lukkede systemer, selv medlemmer har liten eller ingen reell innflytelse på nominasjons- og programprosesser. Også det indre partidemokrati kan lett styrkes ved å ta i bruk moderne voteringsmidler. I stedet øver partitopperen intern partimakt som svekker de nominertes og de politiske sakenes representativitet og demokratiske forankring. I partienes besluttende organer og nominasjonskomiteer sitterrepresentanter for fagforeninger, næringsinteresser og andre særinteresser og utøver demokratisk sett meget problematisk innflytelse på valg av representer og programsaker. Deretter presenteres partienes valglister og programmer som ultimata til folket/velgerne. Fagforeningsledere i partiers organer utøver løpende innflytelse på politiske beslutningsprosesser som raskt ender sin løpebane som stortings- og kommunestyrevedtak. Fagbevegelsens overdådige bevilgninger til to partier påvirker bredden og styrken i de politiske budskap rettet mot folket.

STUDIER HAR VIST at stortingsvedtak i stort omfang er sterkt påvirket av lobbyister fra næringsliv og fagbevegelse og andre særinteresser. Siden partipressen gikk i oppløsning har journalistene konstituert seg som en medieelite med overveldende ideologisk tilknytning til venstresiden, bare halvparten av folket og folkevalgte får støtte for sine politiske saker og oppfatninger Disse makteliter fungerer utstrakt som skiftende maktkoalisjoner og legger samlet sterke begrensninger på den reelle folkelige innflytelse i det politiske system. Valg framstår langt på vei som et spill der politikereliten og deres allierte søker å maksimere legitimiteten for sin maktutfoldelsemot å avgi minst mulig reell styringsinnflytelse til folket