FRONTER: Hva er det synsere, aktivister og folkevalgte vet, som erfarne forskere ikke vet? Skal vi høre mer på debattanter med klare politiske interesser enn uavhengige vitenskapsfolk? spør Kjetil Rolness i lørdagskommentaren.
FRONTER: Hva er det synsere, aktivister og folkevalgte vet, som erfarne forskere ikke vet? Skal vi høre mer på debattanter med klare politiske interesser enn uavhengige vitenskapsfolk? spør Kjetil Rolness i lørdagskommentaren.Vis mer

Politisk produksjon av ofre

Kriminalisering av prostitusjonsfeltet hjelper ikke ofre, men skaper dem, gjennom trakassering og infantilisering.

Meninger

FOR ELLER MOT sexkjøpsloven. Dét er spørsmålet. Hvis man er opptatt av verdisignaler og egen magefølelse. Men sexkjøpsloven har ikke hatt store konsekvenser. Det har derimot håndhevingen av hallik- og menneskehandelsparagrafene, som ligner ren forfølgelse av svake og stigmatiserte kvinner. Selv om mange skulle ønske det, er det politisk umulig å kriminalisere utenlandske prostituerte, men det trengs heller ikke. Politiet gjør jobben. Og politikere lar det skje, mens de taler varmt om å hjelpe prostitusjonens ofre.

Så har de kanskje en annen agenda. Prostitusjonslover er ikke til for å bekjempe menneskehandel, men omvendt: Menneskehandel - et alvorlig, men begrenset fenomen - er blåst ut av alle proporsjoner for å bekjempe prostitusjon.

HØR BARE: «Prostitusjon er vår tids slaveri.» «Prostitusjon gjør mennesker til vare.» «Prostitusjon er kjøp av kvinner.» Tar ordboka feil? Er ikke prostitusjon kjøp og salg av seksuelle tjenester? Mener man dette på alvor, er både forskning og etterforskning overflødig. Menneskehandel finner sted i selve definisjonen.

Refrenget har også en mildere versjon: «De aller fleste som selger sex, gjør det ikke frivillig.» Men hva er det synsere, aktivister og folkevalgte vet, som erfarne forskere ikke vet? Skal vi høre mer på debattanter med klare politiske interesser enn uavhengige vitenskapsfolk? Ved en internasjonal konferanse i Roskilde i fjor, var migrasjonsforskere samstemte: Utenlandske sexarbeidere er sjelden tvunget eller lurt inn i prostitusjon. De har bevisst valgt sexarbeid i rike og trygge land, fordi alternativene er verre der de kommer fra. Således ligner de andre immigranter: Alle drømmer om et bedre liv, tjener (relativt sett) gode penger, og hjelper sine fattige familier i hjemlandet.

Godt å høre? Neida. I dagens alarmistiske debattklima behandles slike fakta i en slags automatisert, mental bypass-operasjon. Vi skal ikke ha noen bagatellisering av det vi alle «vet» er et enormt, globalt samfunnsproblem.

DET VAR I 2003 menneskehandel ble løftet høyt på agendaen, med egen lovparagraf. Tre år senere kom «horeinvasjonen» fra Nigeria. Feil kvinner på feil sted. Opinon og media krevde tiltak. Den ene handlingsplanen avløste den andre og politiet rustet opp, med «knalltydelig» beskjed fra Justisdepartmentet: «Vi forventer resultater.»

Det ble starten på et ekstremt kontrollregime, med sterke inngrep i livene til en gruppe som allerede var sårbar og rettsløs. Det er fullt lovlig å reise til Norge for å selge sex. Likevel kan tilreisende, kun basert på kjønn og nasjonalitet, bli bortvist ved grensen, fordi politiet mener de kan bli ofre for menneskehandel. Uskyldige skal tas for andres mulige lovbrudd i framtiden.

De som har lovlig opphold, kan når som helst få besøk av politiet i sitt eget hjem, og få sine eiendeler saumfart, uten ransakelsesordre. Siden 2006 har Oslo-politet kjørt sin «Operasjon husløs», der utleier trues med halliktiltale om ikke leieforholdet sies opp. Dermed kastes kvinnene på gata, og mister depositumet. Dette kaller politiet et «strukturelt forebyggende tiltak» mot menneskehandel.

POLITIET GJØR altså kvinner til ofre, for deres eget beste. Statsmakten begår overgrep for å forhindre forhindre overgrep. Følgelig slutter en voldsutsatt gruppe å anmelde vold, fordi politiet har gjort seg til fiende. Prostituerte reduseres til rene midler for å ta menneskehandlerne. Men hva er menneskehandel?

Palermoprotokollen, som norsk lovgivning bygger på, forutsetter bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller utnyttelse av sårbar situasjon. De to siste begrepene er tøyelige og gjør definisjonen så vid at den lett omfatter bistand og tilrettelegging for sexarbeid uten noen form for maktovergrep eller frihetsberøvelse.

Protokollens ordlyd framkom etter politisk tautrekking i FN, der radikale feminister trumfet igjennom at offerets «samtykke er irrelevant». Smak litt på den. De eneste som ellers anses ute av stand til gi informert samtykke, er mindreårige. Og nettopp: Protokollen er ment å bekjempe «handel med mennesker, spesielt kvinner og barn».

DERMED KAN en prostituert si i en rettsal: «Ingen har bestemt over meg. Han hjalp meg. Jeg har tjent godt. Jeg har en Mercedes hjemme i Estland.» Og likevel kan mannen dømmes for menneskehandel. En uklarhet i avtalen mellom sexarbeider og kontaktperson er nok til å kvalifisere som «forledelse».

Lav terskel for domfellelse, høy premie for å vitne. Har politiet noe annet på deg, frafaller saken om du sier deg utsatt for menneskehandel. Da vinner du også hovedpotten - varig opphold i verdens beste velferdsamfunn, med generøse ordninger for ofre. De samme myndighetene som mistror mannlige asylsøkere, ønsker mer enn gjerne å tro på kvinner utnyttet av kyniske bakmenn i sexindustrien. Systemet er bygd på antakelser om kjønn, sex og makt som enhver normalt oppvakt lykkejeger kan utnytte. Hvis migranter er villig til å file av seg fingertuppene for å få opphold i Europa, hvorfor skulle de ikke servere en liten løgn om offerstatus?

28 fellende dommer siden 2003 er likevel lite. Siste statistikk viser 349 ofre, men hvor kommer tallene fra? Hvis en sosialarbeider i et av hjelpetiltakene melder å ha bistått et «mulig offer», havner saken i registeret til KOM (Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel). Vage mistanker blir så til harde fakta i avisoverskrifter: «Antall ofre for menneskehandel øker». Og til slutt, etter at antall straffesaker og statistikk er pumpet opp, sier Politidirektoratet: Dette er bare toppen av isfjellet. Mørketallene er store.

MAY-LEN SKILBREI, professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, er Nordens ledende prostitusjonsforsker. Hun mener menneskehandel er blitt en stor symbolsak som politikere bruker til egenprofilering: Vi må produsere menneskehandelssaker. Vi vil ha mange av dem. Vi skal være best på menneskehandel. Etter innføring av sexkjøpsloven kan Sverige og Norge stolt eksportere «den nordiske modellen» for prostitusjonlovgivning til andre europeiske land (f.eks. Frankrike), selv om den verken henger på greip, virker etter hensikten, eller samvarer med utviklingen globalt. Ute i verden har nemlig sexarbeiderbevegelsen begynt å få politisk gehør. Verdens Helseorganisasjon, Amnesty International, Human Right Watch, og til og med FNs kvinneorganisasjon har nylig tatt til orde til avkriminalisering av sexarbeid.

DETTE HAR provosert Sverige, den ideologiske feminismens Vatikanstat. Der har regjering og riksdag rett og slett faststlått at «ingen prostitusjon er frivillig» og at sexkjøp er «menns vold mot kvinner». Mannlig prostitusjon faller utenfor lovverket, fordi det ikke oppfyller offerbildet. Menn som kjøper sex av kvinner derimot, skal avskrekkes i et holdningsskapende tiltak utformet som straffelov.

Det er helt nødvendig å bli fortalt at dette er moderne likestillingspolitikk. Ellers hadde vi forvekslet det med patriarkalske fordommer fra 1800-tallet. Kriminalisering av prostitusjonsfeltet forutsetter at kvinner, i motsetning til menn, ikke er myndige mennesker i stand til å håndtere sitt eget liv og sin egen seksualitet. Den danske antropologen og kjønnsforskeren Christian Groes-Green sier dette om dagens stakkarsliggjøring av utenlandske prostituerte: «Man har et forstokket kvinnesyn.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook