Betente spørsmål: Rupert Murdoch fotografert i bilen sin i går. «News of the Worlds vei mot avgrunnen fletter sammen en rekke politisk betente spørsmål», skriver kronikkforfatteren. Foto: Ki Price/AFP/Scanpix
Betente spørsmål: Rupert Murdoch fotografert i bilen sin i går. «News of the Worlds vei mot avgrunnen fletter sammen en rekke politisk betente spørsmål», skriver kronikkforfatteren. Foto: Ki Price/AFP/ScanpixVis mer

Politisk verkebyll

Rupert Murdoch har holdt en klam hånd over det politiske livet i Storbritannia.

Onsdag ble avisen News of the World diskutert på ny i det britiske parlamentet, en drøy uke etter at avsløringene som leder til avisens død ble lagt frem. Samtidig med at omfanget av avlyttingen ble kjent, kom det også for en dag at avisen lenge har kjøpt informasjon fra kilder i politiet. Veien har dessuten vært kort fra verv i påtalemyndigheten til konsulentarbeid for avisens eierselskap News International.

News of the Worlds vei mot avgrunnen fletter sammen en rekke politisk betente spørsmål. Saken stiller både presse og politi i et svært uheldig lys. Men det er også to brennende politiske spørsmål knyttet til denne historien. Den ene handler om Rupert Murdochs klamme hånd over det politiske livet i Storbritannia, høyaktuelt i lys av hans forsøk på å bli eneeier i TV-kanalen BSkyB. Den andre handler om statsministerens personlige dømmekraft da han hyret inn den tidligere News of the World-redaktøren Andy Coulson som kommunikasjonssjef.

Medias politiske innflytelse har lenge vært et kjent faktum hos britene. Mer enn som så, det har vært en verkebyll ingen i det politiske liv har maktet eller ønsket å stikke hull på. Murdochs medieimperium har stått i en særstilling. Innflytelsen til sjefen selv har i stor grad handlet om egne næringsinteresser. Men samtidig har han også påvirket politiske beslutninger langt utenfor sitt eget felt. Frykt er en effektiv brekkstang, og den politiske eliten har hatt en velbegrunnet frykt for hva Murdochs aviser kan bety for politikeres renommé.

Murdochs vennskap med Margaret Thatcher var av det personlige og ideologiske slaget. Felles for alle statsministere deretter har vært skrekken for hans makt over opinionen gjennom tabloidene News of the World og the Sun. For Thatchers etterfølger John Major ble alliansen kjøligere over tid, selv om han etter manges oppfatning kunne takke the Sun for valgseieren i 1992 da en iherdig skremmekampanje knekket Labour-leder Neil Kinnock. Tony Blair og Gordon Brown gjorde begge sitt for å holde denne delen av pressen på sin side. En liberal lovgivning for eierskap i mediebransjen fulgte opp Murdochs interesser, samtidig som også politiske oppfatninger i tabloidpressen fikk gehør. Blair og Browns tidvis aggressive politikk mot EU er et egnet eksempel.

For David Cameron falt alliansen naturlig. Han har både personlige og politiske allierte innenfor medieimperiet. Den andre politiske dimensjonen ved avlyttingsskandalen handler da også om disse båndene. Å ta Andy Coulson inn i sin personlige stab, helt til kjernen av beslutninger med betydning for rikets sikkerhet, er ikke Camerons klokeste beslutning som statsminister.

Samarbeidet bak dørene i Downing Street vet vi lite om, men om Coulsons tvilsomme beslutninger som avisredaktør kommer det stadig flere detaljer. I helgen ble han brakt til politiavhør om avlyttingen og en lang og ubehagelig rettsprosess venter. Forbindelsen til en skandalisert redaktøren har allerede rystet Camerons autoritet som statsminister, også fordi Coulson er ansett som en av flere forbindelser han har og har hatt til Murdochs medieimperium.

De politiske konsekvensene av denne debatten er to: En statsminister med et stort troverdighetsproblem, og en offentlig debatt hvor samrøret mellom medieinteresser og politikk med ett er ute i åpen lende. I sin kritikk av Camerons dømmekraft, Murdochs oppkjøpsplaner og de lite gjennomsiktige maktforholdene i mediebransjen har Labour-leder Ed Miliband kastet all forsiktighet på båten. Det er et risikofylt prosjekt, men med en stor gevinst: Sjelden har anledningen vært bedre til å markere generasjonsskiftet Miliband anser seg selv som en del av.

Forgjengerne kan det sies mye om. Hva kan det være som gjorde at Tony Blair hadde tre personlige samtaler med Murdoch de siste ti dagene før invasjonen i Irak? Hva er det som gjør det naturlig at den politiske eliten må betjene tunge kontakter i media og næringsliv? Og hvorfor har man ikke tatt sterkere grep på et tidligere tidspunkt for å sikre best mulige kår for en friere presse?

Miliband har sett sitt snitt til å falle ned på riktig side i den moralske debatten som nå seiler opp og som kan bli hans steg mot den politiske voksenalderen. Mens statsministeren er presset, dukker også faren for splittelse opp på ny i regjeringen. Blant Liberaldemokratene har det lenge vært motstandere av BSkyB-oppkjøpet og flere sentrale skikkelser i partiet var også kritiske til Camerons bånd til News of the World-redaktøren.

I mellomtiden er det lite som tyder på at britene vil slutte å lese tabloidaviser. News of the World solgte i strie strømmer til tross for sin profil og det spekuleres nå i en søndagsutgave av skittentøyskameraten the Sun som skal ta over for den nedlagte avisen. Man får de politikere man fortjener; det samme gjelder trolig avisene man leser ved kjøkkenbordet i et av Europas mest klassedelte samfunn.