Praktfullt

Elektrisk råskap og pur skjønnhet.

KONSERT: For en perfekt introduksjon av det nye operahuset som rockscene. Og for en kvinne. Og for noen låter. Og for en framføring. Og for en stemning. Og for en følelse av å ha sett noe virkelig legendarisk, en klassiker i hovedstadens konserthistorie.

Så bra var Polly Jean Harvey i går kveld.

Urlyden

Iført samme viktorianske kjole og samme småtjafsete hår som på «White Chalk»-omslaget, buldret hun i vei med «To Bring You My Love» - hoggende, skitten, overstyrt elektrisk blues som ettertrykkelig understreket at dette ikke nødvendigvis skulle bli en rolig aften med piano og kassegitar.

Men den blir det også. Polly Jean, hun har vel aldri hørtes mer ut som datteren til Patti Smith enn i denne settingen, sirkler rundt scenen på jakt etter de opprinnelige måtene å spille sangene sine på. Det er en konsert som går rett til kilden, rett til kjernen, rett til dypet og urkraften i P J Harveys musikk.

Åpne sår

De elektriske gitarlåtene - «Send His Love To Me», «Man-Size» og i høyeste grad «Snake», som er kveldens aller råeste nummer - er som åpne sår med bein, muskler og blodårer oppe i dagen. De introverte pianolåtene - ikke minst «White Chalk»-sporene - blir nesten transparente i all sin stemningsintense, fjerne, ensomme sårhet. Det er pur skjønnhet.

Innimellom disse to grunnstillingene gjorde hun også sterke låter med trommemaskin og autoharpe (en perfekt «Down By The Water»), og var i grunnen et helt band på egen hånd. Variasjon, dynamikk og spenn i uttrykket er på et nivå man knapt opplever på solokonserter. Det er en såpass intens opplevelse at det nesten er godt konserten ikke varer lenger enn en time og tjue minutter. Men det er akkurat en perfekt dose, og lyden er uovertruffen fra start til mål.

Intenst

Slikt blir det altså en klassisk kveld av. Trampeklappen er av typen konstruksjonstest - det dirrer - og kan knapt låte mer insisterende enn den gjør før ekstranumrene og i de fortvilte sekundene etter at gospelvisa «The Desperate Kingdom Of Love» toner ut og PJ forlater scenen for ikke å komme tilbake.

Da har hun oppsummert sin karriere på perfekt vis, og satt en standard for rock i Operaen som vil være nesten umulig å overgå. Det er bare å ringe kanoner som Tom Waits, Nick Cave eller Neil Young og få dem til å komme og prøve seg.