Prinser i Casablanca

Gripende hverdagsdrama fra gatelivet.

Casablancas gategutter får sin hyllest i «Ali Zaoua», en besk virkelighetsskildring med mye poesi i seg.

De er sniffere, omstreifere og tiggere, guttene i Nabil Ayouchs film, som han har gitt undertittelen «Gatas prins». Hans små skuespillere har alle levd dette hjemløse livet, der råbarkede gjenger fungerer både som støttesystem og terrornettverk. Her er det gjenglederen Dib som regjerer nådeløst over talløse unger, et system Ali og hans tre venner vil bort fra.

De er på vei, da slåsskampen inntreffer, en stein rammer Ali Zaoua og dreper ham. For de tre gjenværende blir det maktpåliggende å begrave den avdøde som den prinsen han var.

Ayouch skildrer sterkt realistisk - både gatelivet, dets mennesker, små og store episoder av overlevelseskamp - et møte med den fortvilte moren Ali forlot. Tilsynelatende fins ikke håp her, men jo, allikevel.

Regissøren bryter opp filmen med små animasjoner i naiv stil, illustrerende de drømmene alle disse barna bærer på. Han lar oss ta del i øyeblikk av sterk nærhet mellom de små hovedpersonene, da det å sove tett sammen under himmelen vitner om en mulighet til et bedre liv.

Totalen er en gripende blanding av nøktern realisme og poetisk håp - helt på ungenes premisser. De spiller for øvrig akkurat så hjemmevant som de er i denne fortvilte hverdagen.