UMULIG Å BLI KVITT: «Skatteparadiser er faktisk som bordeller, det er nært umulig å bli kvitt dem», skriver kronikkforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
UMULIG Å BLI KVITT: «Skatteparadiser er faktisk som bordeller, det er nært umulig å bli kvitt dem», skriver kronikkforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Psykopatenes paradiser

Fra et luksushotell kan du entusiastisk utføre transaksjoner du ikke ville vedstå deg hvis du kjente menneskene hvis liv de ødelegger.

I sin berømte dystopiske roman 1984, beskrev den britiske forfatteren George Orwell en fiktiv stat kalt Oceania. Der forholder borgerne seg til verden ved hjelp av «doublethink». Doublethink betyr «en evne til å holde to motstridende oppfatninger i ens sinn samtidig, og å akseptere begge». Du vet og vet ikke. Du er overbevist om din sannferdighet mens du forteller nøye konstruerte løgner. Du har to oppfatninger som slår hverandre i hjel samtidig - og du vet at de er motstridende og likevel tror du på dem begge. Du glemmer det som er nødvendig å glemme, og så trekker du det glemte stoffet tilbake inn i minnet igjen i det øyeblikket det er nødvendig - for deretter straks å glemme det igjen.

Doublethink er både en overlevelsesstrategi for de undertrykte i diktaturer og gjennomkorrumperte land, og en effektiv måte å kamuflere moralsk djevelskap i den frie verden. Til og med i Norge - et eksemplarisk demokrati som tilhører de minst korrupte samfunn på kloden - blomstrer doublethink som aldri før. Jeg skal ikke gå inn i norsk «doublethinkologi» som helhet. Jeg er spesiell interessert i fenomenet «skatteparadiser», som er et frapperende tilfelle av det moderne demokratiets økende mentale og moralske kramper.

Offisielt bekjemper Norge plassering av penger i Caymanøyene, Gibraltar eller i Sveits. Men samtidig som regjeringen annonserer en antikorrupsjonspolitikk, investerer den i økende grad i skatteparadisene. Den ene delen av hjernen protesterer, den andre investerer. Man erklærer amnesti for alle skurker som har flyttet kapital ut av landet hvis de tilstår sine synder. Og samtidig oppretter man en gren av Statens pensjonsfond i Luxemburg. Noen selskaper som plasserer sine verdier i verdipapirer, har investeringer i skatteparadiser uten å vite det. Eller de vet det og ikke vet det. Eller de husker, men har glemt.

Ifølge Eva Joly, som snakket om nettopp dette på det årlige Arne Næss Symposium, er skatteparadisene den moderne «ondskapens akse». Ikke bare tilbyr de asyl til sjakaler som har berøvet sine fattige folk for muligheten til utvikling og vekst. Skatteparadiser skjuler ofte et usynlig fjell av lik: onde penger som har finansiert despoter og kriger og forårsaket folkemord og hungersnød. En tidligere administrerende direktør i et internasjonalt konsern har fortalt meg at den angolanske presidenten har tilranet seg ca. 50 prosent av Angolas totale formue og plassert den i et skatteparadis. Liberias Kadafi, Zimbabwes Mugabe - og mange andre blodige diktatorer som har forandret sine land til gigantiske kirkegårder av egne borgere - har plassert stjålet kapital i skatteparadiser. Ifølge James Henrys rapport bestilt av Tax Justice Network (TJN), ville disse «paradisiske penger» - opp til 190 billioner KR - vært tilstrekkelig til å betale flere afrikanske land gjeldsbyrder, eller er nok til å løse eurokrisen.

Skatteparadiser høres altfor lyrisk ut. De bør egentlig kalles «skattekyster». Strengt talt er Norge det eneste ekte skatteparadiset i verden. Her betaler folk skatt med glede og hevder at de lever i paradiset. Men i sitt vanlig bruk skjuler begrepet en moralsk skandale. Skatteparadiser appellerer ikke bare til despoter, narkotikabaroner og våpensmuglere, men også til Statens pensjonsfond og Norges Bank.

Det finnes flere svar på hvorfor fenomenet er gjenstridig som eksem. Noen sier at skatteparadiser muliggjør en smidig deltakelse i den globale økonomien ved å omgå enkelte staters kleptokratiske lovgivning. Hvis du er et stort multinasjonalt selskap, er det forståelig at du vil helst unngå å underordne deg kronglete regler og lange og komplekse prosesser i hvert land du handler med. Du foretrekker å plassere dine penger i Sveits eller i Delaware, som tilbyr deg enkle betingelser og regler. Internasjonal handel står overfor så mange transaksjonskostnader - og trusler om dobbel og trippel beskatning - at det er best å flytte penger til de stedene hvor alt er «enkelt og greit».

Men det finnes et svar til. Skatteparadiser er faktisk som bordeller, det er nært umulig å bli kvitt dem. Ideelt sett ville vår verden blitt mye bedre hvis alle hannene hadde holdt seg trofast til sine koner og passet på sine barn. Men vi vet at promiskuøse menn (og kvinner) finnes, punktum. Det finnes til og med legitime grunn til å ha adgang til de prostituerte: Tenk på soldater, singles, invalider, eller sosiale tapere. I næringslivet er situasjonen enda mer håpløs. - Et selskaps psykologisk profil likner på profilen til en fullverdig psykopat, sier Joel Bakan, en kanadisk jussprofessor. De fleste selskaper er konstruert for ensidig profittsøking og intet annet. De er egoistiske, manipulerende, overflatiske i sine relasjoner, de flykter fra ansvar, og er ute av stand til anger eller empati overfor dem de skader. (Se Bakans bok og film «The Corporation: The Pathological Pursuit of Profit and Power», 2004). Riktignok er det grådige aksjeselskapet på en måte et underverk; dets produktivitet har ført til oppsiktsvekkende forbedringer i levestandard i den industrialiserte verden. Men det er et farlig underverk. Å be det om å være ansvarlig eller etisk er som å be en ulv om å bli vegetarianer.

Kort sagt, hvis mennesker i grunnen er moralske vesener og kan skremmes fra horehus, er selskaper amoralske og har ingen evne til å stoppe å anvende økonomiske bordeller. Alle gjør det. I dag overfører et museklikk penger fra Norge til Kypros. Mine polske venner har kalt dette en «skatteintelligens». De sier at jeg ikke må tro på medias myter; skatteparadiser skaper gunstige vilkår for utvikling og gjør en catch-up økonomi som den polske i stand til å konkurrere med den vesteuropeiske.

Hvordan kan man da introdusere transparens i næringslivspolitikk? Mitt umiddelbare, ekstravagante forslag ville være å atskille gangstere fra «good guys» og skape et juridisk, statlig godkjent «businesshorehus». For å si det metaforisk: På dette horehuset kunne selskapene knulle fritt, men med kondom og under legetilsyn. Og de kunne bures inne hver gang de tillot seg skatteunndragelse, hvitvasking, gangsterpenger, etc. Det er på tide at man likestiller internasjonale aksjeselskaper med vanlige folk som tvinges til å legge sine inntekter på nettet av staten. Legitime finansielle bordeller ville eliminert flau doublethink. Mitt andre forslag er at Norge i det minste bør stoppe outsourcing av korrupsjon. Nobelprisvinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, har sammenliknet en slik økonomisk styring med moderne high-tech krigføring - det er som å slippe bomber fra 50 000 fot. Det fjerner oss fra våre gjerninger og sikrer at «vi ikke vet hva vi føler». Og vi vil helst ikke vite. Skatteparadisene fungerer på en liknende måte. Fra et luksushotell kan du entusiastisk utføre transaksjoner som du ikke ville vedstå deg hvis du kjente menneskene hvis liv de ødelegger.

KRONIKKFORFATTER: Nina Witoszek. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer