Rå drømmehaug

- Ja, jeg er Trine Ness, svarer aprilpoeten på spørsmålet om hun er den vi tror. For vi husker nemlig poeten «trine» fra tidligere tider i Diktkammeret.

- Jeg har vært med helt fra starten. I begynnelsen kun som «trine ness», etter hvert som «trine», og jeg har også postet dikt under andre signaturer.

«Ganske gal»

I dag benytter Trine tre-fire faste navn for å prøve ut forskjellige stemmer, men også fordi de gradvis har utviklet forskjellige måter å skrive på.

- Det er spesielt én som skiller seg markant fra de andre. Hun får lite tilbakemeldinger og hun er ganske gal, men hun har jeg blitt ordenlig glad i fordi hun går sine egne merkelige veier og tør mer enn de andre. Jeg synes en av diktkammerets styrker viser seg i at vi har denne muligheten. For meg er dette frigjørende, og gjør meg mer modig med å eksprimentere.

Selvterapi

Trine er 39, og har skrevet siden de første diktene hennes kom ned på papiret i slutten av tenårene.

- Skrivinga var et lite, mørkt og hemmelig kott jeg gikk inn i når ting butta litt i mot. En slags selvterapi. Et sted hvor dagens rester og situasjoner ble tømt utover og satt sammen på en slik måte at jeg kunne forstå meg selv og verden litt bedre, forteller hun åpenhjertig.

- Utgangspunktet i dag er selve skrivinga. Jeg skriver ikke lenger for min egen sjelero. Skrivinga er å utforske språket, der språket er grenseløst og jeg er begrensningen. Så lenge vi har et språk finnes det alltid muligheter til å se noe nytt. Slik blir språket på en måte litt klokere og større enn oss hele tiden fordi vi er bastet og bundet til de erfaringene vi har gjort oss og den virkelighetsoppfatningen vi har. Her ligger begrensningen. Jeg kan ikke bare kaste av meg alt jeg har samla i sekken, men ved hjelp av skrivinga kan jeg skape litt kaos i den, og skyve og presse til den sprekker litt opp i sømmene. Det er da det gynger litt og man i beste fall kan utrykke noe nytt.

Sprenger vanetenkinga

Hun tror lyrikksjangeren kanskje er den formen som har størst evne til å sprenge seg ut av vanetenkinga og normaliteten, og si det som vanskelig lar seg utsi.

Per i dag skriver Trine ganske mye og ganske ofte. Hun tar også pauser, men langt inne i hjernen et sted er det fortsatt noe som jobber når hun har tatt «ferie».

- Men det som en gang var en litt sær og teit hobby, er svært viktig for meg nå. Målet er å få gitt noe ut. Men av og til synes jeg det er helt meningsløst å sitte sånn med de skrivegreiene i stedet for å gå ut og plante en solsikke i hagen eller sykle en tur i solen. Hva pokker er det som driver dette greiene her? Det er rart, avslutter Trine.

Les diktet!

Aprildiktet:

ute er det nesten bare himmel

I sengen min ligger drømmehaugen

Ute er det nesten bare himmel

Han som drømmer ved siden av

står på bunnen og venter i en stor sjø

Jeg kan høre pusten hans

Jeg kan høre at noen har vært hos ham

Det er en vakker morgen

Jeg kler på meg armene,

bena og øynene

Jeg fletter håret

og sykler inn i det digre lyset

Av trine

Juryens kommentar:

Dette er eit nærast «klassisk» modernistisk dikt. Men sjølv om det har element som me kjenner frå mange andre dikt, maktar trine å gje det vesle ekstra gjennom overraskande bilete, og gjennom det trøkket som får oss til å vakne til. Det er også noko her som får oss til å tru på dei personlege sansingane og erfaringane. Det nyskapte uttrykket «drømmehaugen» er så rått, at det får neste linja til å stråla og skina.

Det er vanskeleg for ein jury å forklara kva som er så fascinerande ved å lesa desse linjene, og også denne gongen var dei utvalde dikta av ein så jamn karakter at det kjennest rett og viktig at me først får presentert dei alle. Likevel har nett dette diktet ei blanding av det rå «jeg kler på meg armene, bena og øynene», og det vakre «ute er det nesten bare himmel» som fekk oss til å ende opp med dette aprildiktet. Samtidig har diktet ei mangetydig og overraskande forteljing om forholdet mellom to: «Jeg kan høre at noen har vært hos ham».

At ordet «vakkert» er brukt, kunne vore mindre bra, men her står det i slik ein kontrast til neste linja at det fungerer. Det sterkt konkrete og sanselege innslaget i dei to sluttlinjene gjev ei tilbakevending til kvardagen og det uventa adjektivet «digre», er med på å løfta også kvardagen inn i lyset.

For juryen,

Helge Torvund

Juryen besto denne gangen av Kristian Rishøi, Niels Schia, Helge Torvund og Maria Børja.

APRILPOETEN: Trine Ness (39) gikk til topps med diktet «ute er det nesten bare himmel» i april.