KRISTIAN LUNDBERG: Han var kroppsarbeider som ung, så ble han forfatter og seilte, rik på kulturell kapital, opp i middelklassen. Her holdt han det gående ei stund. Før han falt tilbake i det gamle livet igjen. Tilbake til kroppsarbeid på Yarden i Malmø. Timearbeid. Et nytt, gammelt liv i en skyggeverden av gjeldsofre, papirløse innvandrere og andre desperados. ?Foto: Scanpix
KRISTIAN LUNDBERG: Han var kroppsarbeider som ung, så ble han forfatter og seilte, rik på kulturell kapital, opp i middelklassen. Her holdt han det gående ei stund. Før han falt tilbake i det gamle livet igjen. Tilbake til kroppsarbeid på Yarden i Malmø. Timearbeid. Et nytt, gammelt liv i en skyggeverden av gjeldsofre, papirløse innvandrere og andre desperados. ?Foto: ScanpixVis mer

Rapport fra en rettsløs timearbeider

Les utdrag fra «Yarden», en roman fra kaia i Malmø.

Boka «Yarden» handler om folk som jobber livet av seg for ingenting, og blir behandla som ingenting, en roman fra kaia i Malmø. Om klasseforskjeller og klassefall. Etter avtale med forfatteren Kristian Lundberg bringer Dagbladet her et utdrag.

Etter seks måneder
, nesten daglig nede på Yarden, uten at tilliten brytes, da jeg har sovnet like mange ganger som alle de andre i bussen, da jeg har jugd like mye for formannen som dem - er jeg en av dem. Verken mer eller mindre. Det er kanskje det jeg har drømt om i skrivingen: å få inngå i et kravløst kollektiv som bare ruller og går, fram og tilbake. Vi er kledd i gule refleksklær, grove hansker, sko med ståltupp. Det er vanskelig å bevege seg. Om vinteren blåser vannet opp fra kaikanten og forvandles til skarpe iskrystaller. Alt er kulde. Alt er ensomhet. Et stort svart hull som ekspanderer og sluker alt. Det var på den måten jeg fikk tilbake klassehatet mitt, det som forsvant en gang da jeg begynte å skrive regelmessig i dags- og kveldspressen og kunne sove lenge om morgenen.

Klassehatet kom tilbake den sjuende januar, litt etter klokka åtte om morgenen, en dag med vedvarende regn og vind: Vi var fire menn ved H-gjerdet der et antall fabrikknye biler sto parkert mens de ventet på transport opp til den japanske lastebåten. Vi skulle skrape bilene fri for is, kjøre dem tretti meter inn på kaia og så gå tilbake og hente en ny bil. Det tok oss drøyt ti minutter per bil. Det var ni biler parkert på rekke langs gjerdet. Vi var tre menn. Bak en annen rekke, nesten ikke til å skjelne fra der vi sto i kulden, hadde en av formennene parkert sin bitte lille bil. Når vinden kom fra riktig retning, kunne vi høre at han hadde stilt inn radiokanalen «Gamle og gode». Det virket som oppgaven hans var å sjekke at vi utførte jobben vår.

Skrape bilen, rygge den, kjøre den fram. Og om igjen. Han så opp fra papirene sine, og så ned igjen. Kikket opp, deretter ned igjen. Han gjentok prosedyren for hver bil vi kjørte fram. Jeg vinket til ham, da så han ned i papirene sine.

- Ikke bry deg om ham!

Ahmed skrek til meg i motvinden.

- Men hva faen gjør han?

- Jeg vet ikke. Han holder vel øye med oss?

- Det er jævlig irriterende.

- Ja, men du gjør faen ikke noe tull nå.

Det er akkurat det. Hvis jeg gjør feil, straffes hele gruppen. Hvis jeg skulle gå bort til Bengt og spørre hvorfor han sitter i en bil og ser på mens vi skraper bilruter på akkord, så ville sannsynligvis alle i gruppen bli omplassert - og akkurat dette, det vi gjorde denne dagen, hadde vi fått i oppgave på grunn av en viss tillit.

Vi var blitt utvalgt ettersom de visste at vi ville gjøre jobben vår og ikke søke ly fra vinden og regnet inni bilene. Vi utførte oppgaven vår ansvarsfullt. At Bengt satt der han satt, skyldtes sannsynligvis at han selv sluntret unna, gjemte seg vekk fra en annen oppgave som han ikke ville utføre. Livet; et spyd rett mot brystet mitt.

Da jeg var tenåring, hendte det at moren min ringte til foreldrene til vennene mine og fortalte om alt hun hadde å slite med, og hun sørget også for at kjærestene mine fikk fullt kjennskap til den konflikten familien levde i, omfanget av konspirasjonen mot oss. Jeg var et ensomt menneske.

Etter en stund, den sjuende eller åttende dagen vi er i Trelleborgs havn, begynner arbeidskameratene mine langsomt å stole på meg. Her er det jeg som er innvandreren. Vi tuller med det. At jeg kommer og tar deres jobb, at jeg ødelegger markedet for hederlige svartinger. Arbeidet er i seg selv så meningsløst og tungt at det er vanskelig ikke å solidarisere med hverandre. Vi er like mye verdt, snakker samme språk, lever med samme trøtthet og uro. Det har regnet hver dag; havneområdet ligger helt åpent ut mot havet, og vindstyrken er sjelden under ti sekundmeter. En dag forteller områdets formann at han akkurat har målt nitten sekundmeter, noe som betyr full storm. Det forklarer en del av kulden vi opplever. Vind. Regn. Og så om igjen. Regn. Vind.

«Det trodde dere vel ikke, at det kunne blåse så jævlig her ute?!»

«Nei.»

Områdets formann lar oss forstå at han følger med på oss. Ved et tilfelle kommer en Securitasvakt, gjerdealarmen hadde gått - og naturligvis blir Muhammed urolig, nervøs som bare han kan bli. Jeg sier at det var jeg som kom borti det ved et uhell; vakten tar navnet mitt, ber om navnet på bemanningsbyrået som jeg jobber på, sier at de skal komme tilbake. Jeg sier: gjør det.

- Men du ...

Gruppen har samlet seg rundt meg.

- Hvorfor sa du at det var deg?

- Det spiller ingen rolle.

- Men de kan straffe deg?

- Straffe meg?

- Trekk i lønn. Du må betale minst ti tusen ...

- Nei, nei. Det er ikke sånn det fungerer.

Jeg har ennå ikke hørt fra verken bemanningsbyrået eller vaktselskapet.

Vi snakker om barn, koner, de gjentatte opptøyene på Rosengård. Vi snakker om økonomi. Fattigdom. Veier som fører ut, veier som fører inn. Det viser seg at Ahmed formidler arbeid til papirløse i Malmø. Han tjener ingenting på det selv, det er han nøye med å påpeke. Han formidler navn, tjenester, oppdrag, en slags mobil arbeidsformidling. Han lurer på om jeg kan hjelpe ham. Han har nemlig fått problemer med en svensk bedriftseier i skraphandlerbransjen. Han kjenner ingen andre svensker. Det er den sjette dagen i Trelleborg. Han har bestemt seg for at han kan stole på meg.

- Hva kan jeg gjøre da?

- Snakke med ham.

- Om hva da?

- Han må betale det han skylder.

- Men jeg vet ingenting om skraphandlerbransjen.

Det viser seg at det ikke er så mye jeg trenger å vite. Ahmed har fikset en jobb til Muhammed som oppholder seg i landet uten gyldige papirer. Han sorterer skrap og utfører de jobbene som de andre i firmaet ikke vil gjøre. For det får han tretti kroner i timen. Ti timer om dagen.

- Det er en god jobb. Han tjener mye penger.

- Ti timer hver dag?

- Hver dag. 300 kroner hver dag, tretti dager. Det er veldig bra.

- Og nå da?

- Nå vil ikke svensken betale. Han sier at Muhammed stjeler. Det gjør han ikke. Tro meg.

Selvfølgelig ringer jeg. Jeg får navn og telefonnummer av Ahmed.

Hvordan kan jeg la være? Jeg er så sint at hele kroppen skjelver. Ahmed har fortalt om Muhammeds flukt til Sverige, familien som er igjen i hjemlandet, om barna hans og hvor mye han sparer hver måned for å kunne få familien sin over, barna sine. Og nå - han fikk den første lønna, den andre også. Deretter: ingenting. Muhammed bor hos Ahmed.

Og hver morgen klokka sju går han tilbake til jobben for å bli der til klokka seks om kvelden. Skrapsvensken trekker fra en time om dagen for pauser.

Jeg presenterer meg som en venn av Muhammed, spør om det kanskje er en misforståelse. Sier at Muhammed trenger lønna si, at han har jobbet hardt for pengene sine.

- Det finnes ingen ved det navnet som jobber her.

Mannens dialekt er skånsk.

- Han er hos deg nå. Jeg vet det.

- Hvem faen er du?

- En venn av en venn.

Det er som om jeg er trukket inn i en roman. Ahmed står ved siden av meg og hører på samtalen.

- Sørg for å betale, så slipper det å bli bråk og styr.

- Truer du meg?

- Ikke i det hele tatt.

På kvelden ringer Ahmed hjem til meg og sier at Skrapsvensken stakk til Muhammed 3000 kroner og ba ham om aldri å komme tilbake. En venn skal fikse jobb for ham i en fruktbutikk i stedet - «ikke like bra betalt, bare tjue kroner i timen, men tryggere.»