Ras av inntrykk

Personlige, noen glimrende, kommentarer til dagen.

11 regissørers refleksjoner omkring 11.september 2001 utgjør en tankevekkende helhet i denne kollektivfilmen.

Fra Iran til Japan, via innspill fra bl.a. Frankrike, Egypt, Bosnia, England og USA, leveres personlige små fortellinger og særpregede kommentarer til tragedien på Manhattan - hvert bidrag på 11 minutter, ni sekunder og ett bilde. Med tanke på konsekvensene av hendelsen kan ingen klage på aktualiteten.

Konseptet er klart og likevel ikke uproblematisk. For selv om vi totalt får et bredt perspektiv på et viktig tema, har ikke alle regissørene like god bruk for sin tilmålte tid. Enkelte poenger ville stått klarere og strammere fram i knappere form. Da er det ikke bare lurt å holde på en idé for idéens skyld.

De dramatiske bildene av Tvillingtårnenes fall brukes av flere filmskapere, for eksempel Mexicos Alejandro Gonzalez Inarritu. Hans bruk av lyd, svart lerret og plutselige glimt av menneskene som kastet seg ut av tårnenes vinduer, skaper en virkningsfull opplevelse av kaos, desperasjon og meningsløshet, men effekten ville vært enda krafigere på kortere tid. Likeså israelske Amos Gitais voldsomme formidling av et bombeangrep i Tel Aviv samme 11.september. Engelske Ken Loach gjør relevant bruk av en chileners dokumentariske minner om kuppet i Chile 11.september 1973 og USAs svik mot hans folk. Det er viktig, korrekt og riktig tydelig.

Samira Makhmalbaf setter lavmælt hendelsen inn i en hverdagens ramme med sin skildring av en afghansk lærers forsøk på å få sine elever til å forstå i en flyktningeleir i Iran. Tilværelsen er fortvilet, men livet går videre, ser vi på de små. Også Claude Lelouch setter en dagliglivets konflikt i relieff til terroren, poetisk og sterkt med et stumt kjærlighetsoppgjør. Indiske Mira Nair formidler nesten dokumentarisk hisorien om en muslimsk helt i New York som mistenkes for terrorvirksomhet, Burkina Fasos Idrissa Ouedraogo står for det mest humoristiske innslaget om en guttegjeng som tror de ser Osama Bin Laden, Sean Penn forteller vemodig om en enkemann og hans døde kone i ly av dramatikken, mens Japans Shohei Imamura fabulerer over begrepet «hellig krig».

Det er glimrende små refleksjoner som høyst forskjellig setter et sjokk inn i andre og mindre sammenhenger og dermed skaper en opplevelse av mange verdener i den store, en forståelse for sårbare ledds avhengighet av hverandre. Gjennom Imamuras soldat fra annen verdenskrig til filmer fra i dag utgjør de 11 et helhetlig bilde av historisk pågående smerte og vold, hvor håpet bl.a. ligger i at filmer som dette kan utfordre oss.

Prosjektet er en takksigelse verdt, selv om det totalt er en overveldende dose kommentarer.