Rent mel i bilen

PERSONVERN: Personvern et fremmedord i enkelte av de statsorganene som samler inn, oppbevarer og bruker personopplysninger.

I DEN LIBERALE staten har det vært antatt at det er borgerens rett og plikt å holde øye med statens maktbruk. I en samtid som stadig oftere finner behov for å suspendere et slikt utgangspunkt for samfunnsdannelse og erstatte det med lysegrønne lys for systematisk utnyttelse av muligheter for staten til å holde øye med borgere, trengs det debatt ved forséring av veikryssene. Ytterst fortjenestefullt har Dagbladet, blant annet på lederplass, rettet søkelys mot en utviklingen som på Vestlandet har funnet sitt treffende uttrykk i ordtaket «Fanden er farligst når han kjem på sokkelesten». Således kommenteres EUs datalagringsdirektiv i lederartikkel 22.april. Det vil bli innført i Norge og i overskuelig fremtid kartlegge, for statens bruk, borgerenes tele-samkvem med hverandre: Hvem har kontakt med hvem, hvor ofte, hvorfra og hvor lenge. Hjemme og ute. Altså brukernes atferd. Den er det all mulig grunn til å betrakte med mistanker i beredskap.Hensikten er å ha lett tilgjengelig personopplysninger som kan komme til nytte når det eventuelt oppstår mistanke om at Ola og Kari har noe skummelt for seg. Hva som skal defineres som «skummelt» er det juristene i Justisdepartementets politiavdeling som nå mediterer over. Nylig har vi kunnet notere oss at kirkestatsråd Giske har vigslet Norsk Tipping til tilsynsmyndighet for karaktersvake, norske spillere på Statens automater. Det er antagelig bare et tidsspørsmål når vi får elektroniske pasientjournaler knyttet til en sentral enhet.

DET ER LOVGIVER som har styringsmulighetene og ansvaret for manøvreringen bort fra tradisjonelle, liberale verdier slik de har forekommet i og tidvis preget norske, politiske partier.Datatilsynet kan bare tilby supplerende beslutningsgrunnlag som omfatter gjeldende rett og erfaringer fra personvernfeltet. Dette er i seg selv en betydelig og ganske krevende forpliktelse som innebærer at vi stadig oftere må begrense oss til å minne om informasjonsplikten som oppstår når man på Løvebakken eller Løvebakkens tilliggende herligheter lytter til småfuglenes sang i «Askepott»: «skjær en hel; klipp en tå».Uheldigvis er personvern et fremmedord i enkelte av de statsorganene som samler inn, oppbevarer og bruker personopplysninger. Ett, grelt eksempel er Statens Vegvesen (SVV) der informasjonsplikten overfor brukerne/trafikkantene vanskjøttes systematisk. Med utgangspunkt i en ren tilfeldighet oppdaget vi i Datatilsynet at passeringsopplysninger fra bomstasjonene rundt omkring blir fysisk lagret to steder: I et sentralregister hos det enkelte bomselskap. Det er brukere flest klar over er nødvendig for å kunne ta snikere og slå ned på ulovlige passeringer. Men at kunnskap om de 100 seneste passeringene også blir lagret i frontrutebrikken, visste de færreste. Årsaken er at SVV ikke har brydd seg om å fortelle det til kundene sine. Og når man så blir avslørt, får journalistene vite at dette er et håndslag til forbrukerne som kan kontrollere sine passeringer fra brikke-dataene. Man kan spørre seg hvorfor dette ikke var gjort kjent - av beskjedenhet kan det vanskelig være?

DEN NYE ALLMENNE viten om lagringsomfanget, vakte betydelig interesse. Det stemmer godt med vår erfaring: Nordmenn har ofte kanskje ikke så mye i mot å bli overvåket, men de setter pris på å bli fortalt når, hvor og hvordan. Kanskje til og med «hvorfor». Den eneste som ble uglad, var statssekretær Steinulf Tungesvik i Samferdselsdepartementet som fant det formåltjenlig å refse oss i Datatilsynet fordi vi lot media hjelpe oss med å informere landets bilister fremfor å invitere til diskret kameratkveld med SD og SVV!Nylig har Datatilsynet fått bekreftet nok en alvorlig tilsidesettelse av grunnleggende informasjonsplikt overfor trafikkantene som passerer bomstasjonene: Det viser seg nemlig nå at alle som passerer blir fotografert. Uten unntak. Dag og natt. 365 dager i året. Abonnenter og turister; svensker og polakker. Vi har blitt fortalt og har trodd at det var når en ugyldig bombrikke passerte at fotoapparatet blir tatt frem.

DE FLESTE opptakene blir meget raskt slettet. De fleste trafikkanter har sakene sine i orden. Men ofte er det Statens Vegvesen som ikke har sakene sine i orden: Automatikken har brutt sammen; registreringen og klareringen virker ikke. I betydelige deler av tiden gjør ikke maskinene det SVV ønsker og sier at de gjør. De streiker, rett og slett. Som all avansert elektronikk vi møter - utenfor annonsene, vel og merke. Og da må man ha fotografier som viser nummerskilt, slik at man kan sjekke om gyldig abonnement foreligger. Bilistene vet at de kan bli avslørt gjennom fotografering, og må kanskje sies å ha samtykket passivt i kontrolltiltaket. Men de færreste vet at de blir fotografert også når alt er i orden. Og uvitenheten skyldes at SVV - på deres vegne - har avgjort at det har de ikke behov for å vite...Mine lesere vil innvende at de som har rent mel har i posen, intet har å frykte. Og at det ikke gjelder noe unntak for bilister: De kan ta det helt med ro. Når slike påstander fremsettes på et tidspunkt da det er dokumentert at for eksempel norske banker og norske helseforetak lekker, vil det bare være et tidsspørsmål når passeringsopplysninger med fotobilag finner sitt marked også.

SENTRALT I en liberal forestillingsverden finner vi aksept av borgerens rett til å kunne velge å være i fred; å være u-iakttatt, uregistrert og anonym. Når det av legitime grunner erkjennes at betingelsene for anonymitet ikke kan innrømmes, så må det ihvertfall kunne opplyses ?