Rett til å dø - plikt til å dø

Med bakgrunn i Dagbladets reportasjer om organisasjonen Dignitas, som tilbyr norske medlemmer assistert selvmord i Sveits, drøfter Lars Johan Materstvedt en rekke spørsmål som reiser seg rundt den vanskelige debatten om retten til å dø.

DØDSHJELP ER et usedvanlig komplekst tema fordi det reiser enrekke spørsmål av medisinsk, etisk, juridisk, kulturell og religiøs art. I tillegg er temaet følelsesladd og eksistensielt, ettersom det berører oss på et meget privat plan: Det angår direkte hva vi har lov til å gjøre med vårt eget liv. I en moderne, sekulær og sterkt individualistisk kulturkrets som den vestlige er det kanskje ikke så mye som fortsatt er hellig. Men selvbestemmelsesretten synes å være et unntak. «Jeg har selv rett til å bestemme over livet mitt», sier vi. Ut fra det resonnement at «døden er en del av livet», mener mange at det dermed bare er logisk at jeg også skal ha rett til å bestemme over min egen død. Det har vi da også til en viss grad. Pasientrettighetsloven gir alle voksne døende rett til å nekte livsforlengende helsehjelp. Konsekvensen kan da være at pasienten dør tidligere enn om behandlingen hadde fortsatt.Tankegangen er at noen ganger er omfattende medisinsk behandling fånyttes, ettersom den egentlig bare forlenger dødsprosessen. I tillegg kan behandlingen være skadelig. Da er det bedre å «legge inn årene» og avslutte behandlingen. Her snakker vi således om å la dø av sykdommen.

ER SÅ DETTE en form for dødshjelp? Det kommer an på hva man legger i begrepet. Her eksisterer det mange oppfatninger, og en omfattende definisjonsstrid. Hvis vi ser til Nederland, vil vi finne at det som her hjemme kalles «frivillig dødshjelp» inkluderer to beslektede fenomen: Eutanasi og legeassistert selvmord. Ut fra en over 30-årig praksis i Nederland kan eutanasi defineres på følgende måte: «En leges tilsiktede drap på en pasient ved å injisere medikamenter på pasientens frivillige og kompetente forespørsel». Det vanlige er å først gi sovemedisin, etterfulgt av injeksjon av et muskelavslappende middel som medfører at man slutter å puste, alternativt kalium som stanser hjertet. Legeassistert selvmord kan på sin side defineres slik: «En leges tilsiktede hjelp til en pasient i dennes selvmord, ved å skaffe tilveie medikamenter som vedkommende kan ta selv, på pasientens frivillige og kompetente forespørsel». En sentral fellesnevner for disse to variantene er bruken av dødbringende medikamenter. På denne bakgrunn er ikke eksempelet med behandlingsavslutning dødshjelp.Det er det definitivt ikke i en nederlandsk kontekst heller. Når man avslutter livsforlengende, plagsom behandling, slutter man imidlertid ikke med enhver behandling. Da overtar den lindrende behandlingen, som tar sikte på å dempe eller nøytralisere flest mulig plagsomme symptomer. Her er det derfor snakk om «hjelp til døende», ikke «hjelp til å dø».

BØR SÅ DØDSHJELP være tillatt? Noen svarer «ja, så lenge det er selvbestemt». Et tilleggsargument er at ingen kan sette seg til doms over andres lidelse, ettersom all lidelse er subjektiv. Denne kombinasjonen av det vi kan kalle selvbestemmelses-argumentet og lidelses-argumentet ser man ofte i debatten. Men den som fremfører denne tilsynelatende meget overbevisende «kraftpakken», blir svar skyldig på følgende spørsmål: «Hvor skal man da sette grensen? Skal alle som er i stand til å bestemme selv, og som sier de lider mer enn de kan tåle, ha rett til å be om dødshjelp?» Svaret som følger logisk fra premissene, er «ja». Mange som argumenterer for å legalisere dødshjelp, opererer med «dødelig sykdom» som krav. Men dette kravet er inkonsistent med de nevnte argumentene. For det vil innebære diskriminering av pasienter som eksempelvis er kronisk syke eller permanent og alvorlig skadde i ulykker, og som ikke orker å leve lenger. Hvorfor skal ikke disse, som kan lide mye lengre og mer enn dødssyke, få bestemme over sin egen død? I virkelighetens verden er det da også bare Oregon-loven om legeassistert selvmord som har dødelig sykdom som kriterium. Lovreguleringen i Sveits, Belgia og Nederland tillater dødshjelp langt utover dette. Mest ekstremt i Nederland, hvor legeassistert selvmord til psykiatriske pasienter har vært akseptert av Høyesterett siden 1994. I dette landet hjelper også legene livstrøtte gamle til å begå selvmord.Høyesterett slo i 2002 fast at sistnevnte er lovstridig. Men en komité i den nederlandske legeforeningen gikk i 2004 inn for legeassistert selvmord til dem som ikke er syke i det hele tatt, men som «lider ved å være i live». Da er man langt over i eksistensialistiske betraktninger, og det er fristende å spørre om pasienten ikke burde oppsøke en filosof eller en teolog, snarere enn en lege. Hva man enn måtte mene om dét, så er utviklingen her i det minste uttrykk for at nederlenderne er konsistente: De tar selvbestemmelses-argumentet og lidelses-argumentet på alvor i praksis.

BLANT INTERNASJONALT KJENTE filosofer er det mange som støtter legalisering av dødshjelp. En av disse er den innflytelsesrike britiske moralfilosofen Mary Warnock, som har sete i Overhuset. Et eksempel på hvor viktig hennes tenkning er, er at rapporten som lå til grunn for en ny lov om forskning på befruktede egg, bærer hennes navn. I Overhuset foreligger det nå et forslag om legalisering av dødshjelp som Warnock støtter. I 2004 uttalte hun at eldre og skrøpelige burde ha en plikt til å dø ved å begå selvmord, for å spare sin familie for den belastningen de er, både psykologisk og økonomisk. Warnocks posisjon er en sterk variant av det man i filosofien kaller utilitarisme eller nyttefilosofi. På verdensbasis er det gjort ytterst lite pasientrettet forskning omkring pasientenes syn på dødshjelp. Men det vi vet, er at interessen for dødshjelp er signifikant størst blant klinisk deprimerte pasienter og blant dem hvis liv er preget av håpløshet. Smerter synes å være langt mindre viktig. En ny nederlandsk studie dokumenterer at blant kreftpasienter har deprimerte fire ganger så stor risiko for å be om dødshjelp som ikke-deprimerte.

PASIENTER i livets sluttfase har en rekke symptomer som kan redusere graden av selvbestemmelse betydelig. Det kan dreie seg om vanskelig kontrollerbare smerter, utmattethet, pustevansker, kvalme og oppkast, forvirring, uro, angst, affekt, vrangforestillinger, hallusinasjoner og, som nevnt, depresjon. Leger som arbeider med døende er vel kjent med dette, og det er godt vitenskapelig dokumentert. Noen ganger er symptomene nærmest uutholdelige. Den kanadiske filosofen Neil Campbell skriver at dersom en pasients lidelse virkelig er uutholdelig, hvordan kan vi da vite at en forespørsel om dødshjelp er bestemt av pasienten selv og ikke fullstendig diktert av symptomene? Det synes klart at forestillingen om «frivillig, selvbestemt dødshjelp» her er meningsløs, konkluderer han.Den nederlandske dødshjelploven har «uutholdelig lidelse» som krav, samtidig som bare selvbestemt dødshjelp er lovlig. Med utgangspunkt i Campbells resonnement kan vi spørre om ikke loven dermed har en innebygd selvmotsigelse: Kriteriet uutholdelig synes å utelukke kriteriet selvbestemt. Hittil har denne problemstillingen fått alt for lite oppmerksomhet i debatten om «retten til å dø».