MÅNEDENS POET
MÅNEDENS POETVis mer

Rett til topps etter flere års skrivetørke

Marte Bjørn Olsen (33) er helt andpusten etter utmerkelsen.

||| Maria Børja

Marte Bjørn Olsen er kåret til månedens poet for februar, med diktet Jeg står i en åpen graf, og er overveldet — og svært glad — over utmerkelsen:

— Jeg har ikke helt ord nå, litt andpusten, men takker juryen!

Februarpoeten er 33 år, bor i hjembyen Sandefjord, der hun jobber som psykolog innenfor psykisk helsevern. Hun er fersk i Diktkammeret, som hun først fant fram til i slutten av 2009. Da hadde hun ikke skrevet på flere år.

— Så jeg er og var veldig utrent og ny. Men jeg har noen gang aldri skrevet dikt så ofte som de siste månedene, forteller hun.

— Når skrev du ditt første dikt, og hva har skjedd siden?

— Det var da jeg var 16 år og skrev et dikt som merkelig nok handlet om Charlie Chaplin! Før det var jeg glad i å skrive alt mulig annet, til og med skolestiler. Jeg fortsatte å skrive dikt, og etter hvert også andre, mer dagbokliknende ting — en del av det var kanskje det man kan kalle prosalyrikk. Jeg skrev mye sånt da jeg studerte litteraturvitenskap, i en eller annen nesten alltid nærværende innkjøpt brun, grønn, svart innbundet notatbok. Etter hvert ble det mindre og mindre, inntil egen skriving omtrent forsvant helt for meg.

Hun forteller at månedens dikt er det mest hudløse og personlige hun har lagt ut på Diktkammeret.

— Derfor var det både fint for meg og samtidig litt spenning forbundet med at dette diktet ble trukket fram og finalenominert.

Et eget språk
— Har du noen forbilder?

— De som er til å strekke seg veldig etter for meg, er blant annet den eldste diktningen, som Gilgamesj. Håvamål også et slags forbilde, faktisk. Av mye nyere diktning, men gammelt for oss, har jeg også ofte lest Emily Dickinson, som var den første amerikanske dikteren jeg leste på originalspråket og som liksom åpnet en ny verden for meg. Språket var liksom knitrende og underlig, jeg husker det veldig godt, at det føltes helt nytt, selv om jeg tenkte det var veldig gammelt da. Men også norske forfattere står som forbilder for meg, spesielt Tor Ulven, kanskje. Det er så vanskelig tilgjengelig, synes jeg, det han har skrevet. Og helt umulig å oppnå, vet ikke om det er kanskje nettopp derfor han blir et forbilde, men synes først og fremst det blir et eget språk hos han. Av annen litteratur var Marguerite Duras veldig til stede for meg lenge. Hun har aldri blitt borte som et forbilde.

— Hvor går du for inspirasjon?

— Inspirasjonen kommer ofte etter stunder i hverdagen der tankene kan flyte. Det skjer ofte på vei mellom steder, korte stunder kanskje. Å være i naturen, spesielt her ved havet, der jeg bor, inspirererer også til diktskriving.

— Hvor startet Jeg står i en åpen graf? I et sykehusrom, eller i fantasien, eller et helt annet sted?

— Det startet med at jeg så fire rådyr, og dette bildet satte seg fast i meg. Sykehuset er lagt til etterpå, etter synet av rådyra. Sykehuslinja er nok likevel liksom samla ut fra erfaringer med å ha vært i sykehusrom, som besøkende til nære personer i mitt eget liv eller selv å ha vært på sykehus. Så det er nok ikke helt fantasi, men sammensetningen av de to startpunktene, rådyr og sykehus.

Bli i det usikre?Hun utdyper synet som satte det hele igang:

— Det å se rådyra stå der var på en måte merkelig, de passet ikke inn, men passet likevel. De er jo sky, rådyr, liksom klare til flukt bestandig, men de sto likevel lenge, så jeg fikk studert dem litt. Bildet fulgte meg hele den dagen, men ikke minst følelsen det knyttet seg til for meg: å se på noe man ikke helt forstår, noe annet, som man liksom ikke helt ser, men likevel forsøker tyde. Noe kjent likevel. Og noe usikkert, noe uavklart, var det noen som skrev i en kommentar på Diktkammeret, og da ble jeg så glad, for slik var også følelsen. Samtidig noe oppløftende, det å våge å bli i dette usikre. Og tryggheten som tross alt var der i de vare dyra. Alt dette var med meg før jeg begynte på selve diktet. Jeg hadde også setningen «om morgenen på sykehuset» i hodet fra begynnelsen, uten at den ennå var knyttet til synet av dyra.

— Så begynte jeg å beskrive bildet av rådyra så nært opptil slik jeg så dem stå foran meg som jeg klarte. Spesielt var det den ene måten de sto på som hadde festet seg på netthinnen, alt det som var bøyd flere steder på dyra. De viste slik jeg så det både trygghet og skyhet på den måten, eller jeg kunne ikke helt vite hvilken av de to. Jeg måtte også slå opp «hase» i bokmålsordboka som jeg ofte bruker, for jeg visste ikke helt om jeg husket riktig, at det er det den heter, den delen av beinet på hovdyr.

Om skriveprosessen forteller hun:

— I arbeidet med de beskrivelsene liksom insisterte ordet «graf», sammen med en litt vag følelse av betydning, deretter åpen graf, noe jeg syntes var veldig pussig. For med det jeg kjenner til av statistikk, gir ikke dette med en gang særlig mening for meg når det gjelder grafer, de dreier seg ikke slik jeg ser det om åpenhet, men tvert om, de skjærer ofte gjennom i en bestemt linje, tenkte jeg. Og: Hvordan ser en åpen graf ut? Det aner jeg ikke. Så jeg tenkte på det mens jeg skrev det andre: Husk på graf, åpen graf. Hvordan bruke det, hva betyr det. Inntil det samlet seg til ett bilde, sammen med dyra, når de hadde fått haser i vinkel. Grafer kan gå oppover eller nedover fra ene aksen, slik er den åpen, kanskje, og det er flere vinkler mellom to akser når en graf står mellom dem. Det tenkte jeg på. Så det ble å se for seg bildet av grafen sammen med bildet av dyra, på et vis.

— Underveis tenkte jeg også på avslutningen, stillheten som dukket opp innvendig ved synet av dyra og også på at det var omtrent en meter snø rundt dem. Jeg har lest flere dikt om snø, spesielt av Helge Torvund, inne på Diktkammeret den siste tida. De har gjort sterkt inntrykk, både med sin snø og stillhet. Jeg tenkte på at jeg liksom måtte skyve unna disse ordene jeg skrev fra de forskjellige andre diktene som andre hadde lagd, så det ikke kom for nært opptil, noe jeg nesten er usikker på om jeg har greid ennå.

Deretter gikk hun over diktet igjen.

— Jeg var usikker på uttrykket «det veldige rommet», men bestemte meg for å bevare det, kanskje fordi det føltes som at det beskrev noe i en stor glassklokke, noe som liknet sånn det var. «Snøfylt stillhet» tok også tid å tenke gjennom. «Det store øyet»: Da var jeg redd jeg var for nær Obstfelder som har vært med meg i mange år. Likevel ble det slik, fordi det sto sammen med «det store rommet».

Flere innfallsvinkler
I løpet av sin korte dikt på Diktkammeret har Marte brukt mange nick.

— Jeg har ofte brukt dem i samsvar med stemningen i meg da jeg skrev de ulike diktene. Det tok litt tid før jeg skjønte at det kanskje kunne være et poeng med å bytte nick. Jeg synes at jeg på en eller annen kanskje har funnet flere innfallsvinkler til diktskrivingen gjennom å bruke de ulike nickene, så jeg håper på overbærenhet fra de andre på DK.

— Hvilke ambisjoner har du med skrivinga?

— Jeg ønsker først og fremst å bli bedre på å skrive. Jeg ville gjerne ha klart å finne så presise uttrykk som jeg kan. Det ville være bra i seg selv om jeg kunne klare noe av det synes jeg. Målet er å få røre ved et «annet» språk, som jeg synes lyrikken har, som ikke er som det vanlige eller hverdagslige språket. Det virker som et stort mål for meg. Det er vel ofte innovervendt, det å skrive, og det er kanskje også et slags mål i seg selv.

— Hvordan ser framtida ut?

— Den håper jeg blir omtrent som det livet jeg har nå! Og jeg håper den i alle fall skal ligge nært havet som vi har kloss på livet her nede.

Juryens kommentar:

Skapar nytt
Av og til stråler dikt av ei så sårbar stille, at det kjennest som heilagbrot å kommentera dei. Eg nærmar meg oppgåva med ei slik kjensle i dette tilfelle. Men månadens dikt skal nå eingong ha sin kommentar frå juryen. Alt i tittelen kjenner me ein poet sitt grep her. Det er vakkert og underleg formulert. Og "graf" gjev oss det fleirtydige. Den vanlegaste bruken av ordet er jo den me møter i utdanninga vår, ei grafisk framstilling. Og dette gjev oss eit visuelt bilete her. Men graf har også tydinga "noko som er oppskrive" (som i autograf) og sjølve ordet kjem frå gresk der "graphe" tyder skrift og brev, medan "graphein" tyder skrive. Så på ein måte kan tittelen lesast som "eg står i eit ope brev", eg er midt i noko uavslutta, pågåande. Og dermed tek poeten oss eigentleg veldig konkret med rett inn i diktet, og seier: eg står i eit byrjande dikt.

Så får me servert ein meir konkret situasjon. Dikt eg-et står inne i eit sjukehus og ser ut på fire rådyr. Poeten gjer i dette diktet noko som er vanleg i andre kulturar: spelar på og byggjer vidare på eit kjent dikt. Her er det opningsdiktet i Eldrid Lunden si bok Flokken og skuggen, der ein har dei same ingrediensane med morgon, dyr, slette, snø, stille og auga. Nå kunne ein måte å oppfatta dette på, sjølvsagt vore å skrike opp om lån og parafrasering. Men månadens dikt skapar etter vår meining, medvite eller umedvite, sin heilt eigen versjon ut frå dei same ingrediensane. Og det vert difor interessant å sjå det som ein mogleg måte å skapa nytt på, i forlenginga av den nære litteratursoga, at ein kan, om ein vil, gå inn og forsyna seg av det beste, og stokka om og gje det sitt personlege avtrykk, og dermed sjå korleis den skildra situasjonen kan fornyast. Slik det er gjort med så mange andre kunstverk. Så kan det sjølvsagt henda at denne situasjonen bare er så talande og gripande at den dukkar opp igjen og igjen i skrivinga vår.

Det personlege avtrykket viser seg i det vakre og underleggjerande grepet med grafen, i den presise skildringa av dyra, samt i måten poeten skapar rom, stille og blikk på. Men kanskje aller mest er det det at ein er på eit sjukehus som gir diktet ein ekstra dimensjon. Både med å understreka det sårbare, og ved å knytte orda "open graf" til ei konkret visualisering av helsetilstanden som det ikkje er gitt eit endeleg svar på. Sjukehuset og dyra i den snøfylte stilla, skapar rom og kontrast og ei sårbar spenning.

For juryen,
Helge Torvund

I juryen sitter Kristian Rishøi, Niels Schia (permisjon), Maria Børja og Helge Torvund.

Send inn egne dikt i Diktkammeret! Finalediktene havner på trykk i Dagbladet.
Skoleelev? Send inn dikt i Skolekammeret!

MÅNEDENS POET Vis mer