Rettsstat og demokrati

I 2003 konkluderte Maktutredningen med en forvitringstese som gikk ut på at rettsliggjøring undergraver demokratiet. Det rettsstatlige demokrati har en spenningsfylt målsetting: Kollektivt fellesskap og personlig frihet. Fellesskapets mål får sitt uttrykk gjennom flertallets folkevilje, men med den beskrankning at de kollektive verdier ikke skal kunne undergrave individets grunnleggende frihet. I den forrige rettsstatsdebatten fra 1970-tallet og utover påpekte Francis Sejersted at den liberale tanke om individuell frihet har hatt en svak prinsipiell forankring i Norge, og at dette medførte en mangelfull forståelse av rettsliggjøringens rolle i vårt system. Dette perspektiv var fraværende i Maktutredningen. En hovedkritikk har vært at den ensidig vektla det kollektive demokratiideal, med en mangelfull tematisering av rett og liberalitet.

Flere innlegg i de seinere ukers rettsstatsdebatt viser hvor galt det kan gå når en ukritisk bringer videre en tese som var mer av en overskrift enn en vel dokumentert analyse. Det er ikke underlig at redaktør Bjørgulv Braanen (Klassekampen 26.5.), tross sin tidvise omfavnelser av det liberale, begjærlig griper ethvert postulat til støtte for sin nasjonalpopulistiske mobilisering; hans avis står i en leninistisk tradisjon for hvilken det liberale har vært et fremmedord. Mer overraskende er det kanskje at Dagbladets John Olav Egeland (Dagbladet 30.5.) overser rettsliggjøringens betydning for det liberale, og i jussen bare ser et felttog mot demokratiet. Forvitringstesen beror på en manglende refleksjon over det Rune Slagstad har kalt jussens dobbeltrolle. Det liberale rettsideal dreier seg om individets rettigheter i forhold til statsmakten, og mindretallets overfor flertallet. Men jussen har i norsk sammenheng vel så mye vært en styringsvitenskap; det er med jussen som redskap en har bygget landet gjennom staten. Rettighetsjussen viser rettens rolle som negativ frihet fra politikk, styringsjussen dens rolle som virkemiddel for flertallet, som positiv frihet til politikk.

Spenningen mellom styringsjuss og rettighetsjuss har vært gjennomgående i norsk historie siden 1800-tallet. Styringsjussen sto sterkt i den sosialdemokratiske fase etter 1945, og dette er bakgrunnen for den opposisjonelle, liberale vending de seineste tiår.

Fredrik Sejersted (Dagbladet 3.6.) vil helst ikke se det på denne måten. Hans perspektiv er det klassisk styringsjuridiske, men nå med «forholdet mellom overnasjonal og nasjonal styring» som det bekymringsfulle. Dette er selvfølgelig én viktig dimensjon ved overnasjonaliseringen: At den begrenser det nasjonalpolitiske handlingsrom. Styringsperspektivet har åpenbart noe for seg til kritikk av den passive, norske integrasjonen i EU via EØS. Også Menneskeretts-domstolen (EMD) representerer en overnasjonal rettsliggjøring, med de utfordringer slik rettsliggjøring medfører. Den retter seg likevel ikke primært mot det nasjonale styringsrom, men sikrer borgernes individuelle frirom innenfor dette styringsrommet. Det er riktig at en ved å gi slike rettigheter forrang for norsk lov bevirker en maktforskyvning. Makten skyves imidlertid ikke fra Stortinget utover landegrensene, men nedover i folket; den er en bestyrkelse av individenes frihet ved overnasjonal mellomkomst, som gjør den enkelte bedre i stand til å ivareta sin demokratiske samfunnsrolle.

Blant de liberale rettigheter EMD i vesentlig grad har bidratt til å tilbakeføre til norske borgere, er ytringsfriheten. Den er en rettighet i særstilling for så vidt som den er en forutsetning for det fungerende demokrati, og må derfor ha et sterkt vern mot de til enhver tid herskende beslutningstakeres forgodtbefinnende. At Norge med sin tidvis svake anerkjennelse av det liberale har hatt en særlig utfordring nettopp på ytringsfrihetens område, bevitnes av vår historie i EMD: Av relativt få norske saker totalt har seks handlet om ytringsfrihet. Fem av disse har Norge tapt. Dommene har direkte bevirket en markant styrking av ytringsfriheten i Norge. I disse sakene er det den kritiske offentlighet som har vunnet og regjeringsadvokaten som har tapt.

Det var EMD sin institusjonelle legitimitet statsråd Giske trakk i tvil, og med det startet rettsstatsdebatten. Giske selv tar imidlertid ikke ballen, men Dagbladets Marie Simonsen (Dagbladet 30.5.), og omgår den «jammen god[e]» prinsipielle debatt han selv uforvarende har foranlediget. Han tar «ikke til etterretning» det problem som ligger i at han som statsråd for ytringsfrihet trekker EMDs legitimitet i tvil, fordi den har dommere «fra Aserbajdsjan og seks andre land». EMD er en nøkkelinstitusjon for å fremme rettsstatlige forhold i tidligere diktaturland, men spiller også en rolle i den norske idyll. Menneskerettsloven, som gir menneskerettighetene forrang for norsk lov, kom i 1999. Det Giske i alle fall for to uker siden mente «jammen [er] et godt spørsmål, rent prinsipielt», har han altså latt feire 10-årsjubileum før det ble stilt – og så forlatt.

Fremfor å gi en forklaring på sin opptreden i rettsstatsdebatten bruker Giske kronikkplass til å repetere de prokuratorknep som knapt har overbevist noen om regjeringens reelle vilje til å etterkomme EMDs dom. Det fordrer ingen stor øvelse i prinsipiell resonnering å se at politiske utsagn, også betalte, er ytringer som det må være ulovlig for flertallet å totalforby uten en god begrunnelse. Selv om det er gode grunner for en streng begrensning av politisk reklame – ikke bare i TV, men i ethvert medium – er det grunn til å minne om at det i ytringsfrihetskommisjonen var et «meget klart flertall» som mente at politisk tv-reklame ikke kunne forbys på den måten Norge gjør det, ut fra en prinsipiell tilnærming til ytringsfriheten, og fordi slik reklame i regulert form ville fremme snarere enn føre til forvitring av demokratiet.

«Avvik tåles ikke», skriver dekanus ved UiO’s Juridiske fakultet Hans Petter Graver (Dagbladet 26.5.), og søker med dette å ramme en stråmann som i alle fall hittil ikke har deltatt i rettsstatsdebatten: Han som er så «religiøst» opptatt av overnasjonalisering at han slett ikke tåler innvendinger. Jussprofessor Fredrik Sejersted benevner som «misvisende» andre perspektiver på rettsstaten enn det han selv måtte ha. Slike bidrag til utdefinering av dem som har et annet syn på juss og politikk enn de førende blant universitetets og forvaltningens jurister, gjør det nærliggende å spørre: Representerer de som minner om jussens liberale arv et utålelig avvik?