Frigjøring: Kvinner roper slagord på Tahrir-plassen i Kairo, der flere tusen egyptere samlet seg 15. juli for demonstrere for fortgang i demokratiseringsprosessen. «Kvinnefrigjøring og etableringen av sekularisme bør være fundamentale elementer i de nye regimene», skriver kronikkforfatteren. Foto: Maya Alleruzzo/AP/Scanpix
Frigjøring: Kvinner roper slagord på Tahrir-plassen i Kairo, der flere tusen egyptere samlet seg 15. juli for demonstrere for fortgang i demokratiseringsprosessen. «Kvinnefrigjøring og etableringen av sekularisme bør være fundamentale elementer i de nye regimene», skriver kronikkforfatteren. Foto: Maya Alleruzzo/AP/ScanpixVis mer

Revolusjonen vi trenger

Hvor er kvinnene når Egypt og Tunisia bygger nye systemer etter den arabiske våren?

Ettersom revolusjonene (angivelig) har lyktes i Tunisia, Egypt og Libya, og ettersom stadig flere arabere reiser seg for å demonstrere for valgfrihet og sivile rettigheter i Syria, i Bahrain og andre steder, kan jeg ikke - som menneske generelt, men først og fremst som arabisk kvinne (hinsides euforien og med skepsisen til en ofte skuffet intellektuell) - la være å lure på hvor mye reell endring disse revolusjonene fører med seg, spesielt når det gjelder arabiske kvinners rettigheter.

Vi så dem alle sammen, Tunisia og Egypts noble kvinner som deltok i demonstrasjonene, krevde diktaturenes fall og bidro til protestene. «Vi så dem», sier jeg, og det er virkelig et verb i preteritum. Hvor er disse kvinnene nå, når de nye systemene bygges, når det er et akutt behov for stemmene deres og deres aktive deltakelse i utviklingen av det neste livet og dets prinsipper? Hva slags opprør er dette om disse kvinnene er fornøyde med å bare være brikker «mobilisert» etter ønske og neglisjert når beslutninger skal tas? Hva slags revolusjoner snakker vi om, om de ikke snudde opp ned på undertrykkernes patriarkat, og hvis de bare fører til en ny form for bakstreverskhet som erstatning for den som var? Hvem er vinneren av dette spillet hvor halve befolkningen ikke er annet enn tilskuere?

La oss se på tallene: Tunisias kabinett etter revolusjonen har 21 ministere, hvorav bare to er kvinner. Dette betyr at kvinners deltakelse i Tunisias nye politiske liv er på ni prosent. Når det gjelder Egypt, har Issam Sharafs kabinett 25 ministere, med bare én kvinnelig minister. Dette setter den kvinnelige deltakelsen til fire prosent. Så, hvilken endring snakker dere om, og hvilken revolusjon?

Ikke misforstå meg: Ordene mine er ikke en lovprisning av diktatorer og diktaturer. Ikke i det hele tatt. Jeg har alltid hatet de egoistiske, narsissistiske statsoverhodene i den arabiske verden, og jeg har hele tiden krevd at de skal tre av. Da revolusjonene var i emning, kunne jeg ikke la være å spørre: «Hvorfor har dere brukt så lang tid?» Likevel kan jeg ikke annet enn å være bekymret over ekstrem islams økende påvirkning i den arabiske verden de seinere åra.

Jeg innrømmer at uansett hvor mye jeg gleder meg over det som skjer i den arabiske verden, og uansett hvor stolt jeg er av revolusjonene som enkelte arabiske land nå endelig gjennomfører mot diktatur, frykt, elendighet og urett, er jeg også svært bekymret. Bekymret for regionens skjebne, og spesielt kvinnene i regionen, dersom det som kommer etter diktatoren er enda verre enn en diktator: Det vil si, et bakstreversk fundamentalistregime basert - blant andre overgrep - på mer kvinnehat, vold, patriarki, segregering, intoleranse og undertrykking av kvinner.

Kvinnene i vår del av verden er alvorlig diskriminert på måter som innebærer brudd på menneskerettighetene: Disse bruddene varierer fra bruken av slør eller burka, til æresdrap, barneekteskap, ekskludering fra utdanning, begrensning av bevegelsesfriheten, lav sosial, økonomisk og utdanningsmessig posisjon, kvinnelig omskjæring og så videre, og så videre.

Disse forferdelige og opprørende eksemplene på forbrytelser og forskjellsbehandling bør gjøre det enda mer åpenbart for den arabiske verden at kvinnefrigjøring og etableringen av sekularisme bør være fundamentale elementer i de nye regimene. For kvinners frigjøring er ikke «vestlig forurensning», som enkelte ekstremister våger å kalle det: Det er simpelthen et spørsmål om universelle rettigheter.

Kronikkforfatteren: Joumana Haddad er en prisbelønnet libanesisk forfatter, journalist, TV-personlighet og oversetter. Hun sjokkerte den arabiske verden med Jasad, det første erotiske magasinet på arabisk. Vis mer

At ekstremister tar over den arabiske verden vil være en katastrofe, både for arabiske menn og kvinner, men spesielt for sistnevnte. Er opprørene som har funnet sted og som fortsatt finner sted også kvinners revolusjoner? Er de i denne forstand virkelige revolusjoner? Kanskje er det for tidlig, forhastet, å komme med en hard dom på dette området. Men prognosene fra den egyptiske og den tunisiske revolusjonen er vitterlig ikke lovende, og vi er fortsatt langt fra å bli kvitt den patriarkalske monopoliseringen av privat og offentlig liv.

Når vil kvinnene i skyggen av de arabiske systemene (de som har falt og de som utvilsomt vil gjøre det), som er bygget på ignorering og nedvurdering av kvinnerettigheter, bevege seg fra ropet om å «gi meg mine rettigheter», til å skrike ut: «jeg vil ta rettighetene mine med mine egne hender»? Når vil hun begynne å tro på at rettighetene hennes ikke er en luksus, men en prioritet? Når vil hun begynne å tro på at hun ikke bare er født til å gifte seg, bære fram barn, adlyde, gjemme seg, bli solgt av og tjene mennene i familien?

Når vil hun innse at alt snakket om demokrati er tull dersom hun ikke likestilles med mennene? Og at alt snakket om frihet er tull dersom rettighetene hennes ikke respekteres? Og at alt snakket om endring og modernisering er tull dersom hennes situasjon og posisjon ikke reevalueres? Når skal hun bli rasende over de grove fornærmelsene hun utsettes for, og som har som mål å hviske henne vekk daglig, fra alle felt? Når skal hun komme ut av kokongen sin og omformes til en modig sommerfugl som skraper seg vei gjennom med negler som er myke og skarpe på samme tid? Når skal hun bruke tankene sine, stemmen sin, språket sitt, i stedet for å bare bruke ørene? Og spesielt viktig, når skal hun slutte å delta i befestningen av det patriarkalske systemet, med sine bedervede verdier og piggtrådgjerder?

Kort sagt: Når vil arabiske kvinners «bombe» eksplodere? Jeg snakker her om bomben av hennes evner, ambisjoner, frihet, styrke og rettigheter. Bomben av sinne mot det som er pålagt henne og som hun for det meste aksepterer ukritisk. Jeg snakker om bomben av hennes selvtillit.

Den eksplosjonen er revolusjonen vi trenger. Og den er revolusjonen vi fortjener.

Da, og bare da, kan vi begynne å snakke om reell endring i den arabiske verden. Ikke ett minutt før.

Oversatt av Silje Bekeng.