Ring om kujoner

YTRINGSFRIHET: Reaksjonene i kjølvannet av Muhammed-tegningene avdekker vår manglende evne til å håndtere krenkelser.

En håndfull karikaturtegninger har satt verden i brann, dels i dobbel forstand. Saken er mangefasettert. Først og fremst dreier den seg om internasjonal politikk og tverrkulturell forståelse. Dels dreier den i utgangspunktet kuriøse saken seg også om ytringsfrihet, om enn i en annen kontekst enn det som til nå har vært skreket om, også fra kanter der ropene om respekt og menneskerettigheter ikke akkurat har gjallet tidligere. Det hersker allmenn konsensus om Magazinets rett til å trykke karikaturer av Mohammed. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende i et land som Norge. Opinionen deler seg imidlertid når det gjelder klokskapen bak og nødvendigheten av handlingen. De siste dagene har den delt seg på nytt når det gjelder regjeringens håndtering av hele komplekset. Det mest interessante perspektiv i denne saken, dersom man for et øyeblikk glemmer de internasjonale implikasjonene som nevnt innledningsvis, er vår manglende evne til å håndtere krenkelser. Både som avsendere og mottakere av sårende og malisiøse ytringer er nordmenn som regel fullstendig hjelpeløse. Vi lever i et samfunn så homogent, så godhets- og konsensusorientert at ytringsfriheten til hverdags reduseres til et spørsmål om kongebarna skal få være i fred på hytta eller om Idol-deltakernes kjærlighetsliv bør være et åpent tema for allmennheten. I Norge lærer vi om hvor like vi egentlig er, og om å være snille, hensynsfulle og tolerante.

PRISEN ET SLIKT samfunn betaler, er antakelig verdt det. Men den er høy. For det første begrenses vår innsikt i det ulike og motsetningsfylte. Forståelsen av at mennesker er forskjellige, til tider med avgrunner mellom oss som gjør at vi ikke har nubbetjans til å forstå hverandre, vanskeliggjøres ved at vi aldri trenes opp i slik innsikt. Selve verdien av forskjellighet underslås for oss, og med den vår evne til å håndtere den. Det kreves av oss at vi skal bygge bruer der det mest funksjonelle ville være å finne ut hvordan vi kan leve ved siden av hverandre uten å ha noe særlig med hverandre å gjøre. Summen av alt dette blir riktig ille: Vi lærer oss ikke til å tåle eller takle det motbydelige, det frastøtende, det krenkende. De siste dagene er det blitt gjentatt til det kjedsommelige at ytringsfriheten nettopp skal beskytte det provoserende. Denne selvsagte tese er imidlertid blitt en innholdsløs refleks. For når en samling «framtredende kulturpersonligheter» i VG den 7. februar «raser» på vegne av kristenfanatikeren Vebjørn K. Selbekk, kan dette ikke bero på annet enn en tankemessig kortslutning. Vebjørn Selbekk, redaktøren av avisa som trykket de omstridte tegningene her i landet, er nemlig en feig mann. Han sprer hets og nører hat for så å søke dekning bak den viktigste menneskeretten av dem alle: Retten til å ytre seg fritt. Han er en mann hvis gjerning, å sette på trykk en samling tegninger, er en kontekst-ribbet, formålsløs pøbelstrek på linje med obskøne skriblerier på en dovegg.

VEBJØRN SELBEKKK hevder nemlig, igjen og igjen, at det aldri har vært hans mening å provosere eller krenke. Han har bare «villet sette ytringsfriheten på agendaen». Spørsmålet vi andre må stille oss i mangel på mannens egen innsikt og utsyn er: Hva i all verden er det han har tatt seg friheten å ytre? Hvilken ytring er disse tegningene i det hele tatt bærere av dersom de ses fullstendig isolert fra islam-kritikk, slik han hardnakket hevder at de skal? Må ikke en ytring ha noen helt elementære kjennetegn av nettopp en ytring, altså en eller annen form for mening, en intensjon? Og i forsøket på å finne den meningsbærende ytringen i en utydelig handling, må vi ikke da legge avgjørende vekt på avsenderens - i dette tilfelle uttrykkelig uttalte - intensjon? Dersom Selbekk hadde erkjent og erklært at meningen med å offentliggjøre tegningene var å provosere, og at han frydet seg over tegningenes krenkende karakter fordi han ønsket å ta et oppgjør med en religion han tar avstand fra, ville vi kunnet snakke om en meningsbærende ytring. Da ville det vært konsistens mellom tegningenes isolerte budskap og hensikten bak deres offentliggjøring. Og først da ville det være relevant, slik mange velmenende sjeler har gjort den siste uka, å peke på grensen mellom ytringsfrihetens rett og plikt. I så fall ville Selbekks valg nemlig bare være plumpt og høyst unødvendig, ettersom det knapt kan være sensasjonelt nytt for noen at muslimer kan bli mektig sinna over at noen gjør narr av deres Profet. Men i så fall ville Selbekks redaktøraktivitet være en ytring som måtte forsvares som sådan, i all sin stupiditet.

MEN SELBEKK tør ikke å innrømme hva han egentlig har gjort. Han gjemmer seg bak den rene fane og klynker sårt og selvrettferdig. Han forsøker til overmål å minimalisere ansvaret for egne handlinger som en eventyrets Bukken Bruse: «Se, de som er mye større enn meg har gjort akkurat det samme, ta heller dem, ta heller dem!» Slik illustrerer Vebjørn Selbekk poenget: Vi er så lite vant med provokasjon og krenkelser i dette samfunnet at selv avsenderne blir dilettanter. Selv ikke en mann med årelang øvelse i nedsettende og menneskefiendtlige utspill i det offentlige rom, aner hvordan man skal bedrive reinhårig religionskritikk. Selbekk forstår ikke hva ytringsfrihet er, og aner ikke noe om det tunge ansvaret som følger med retten til å ytre seg. Vi har skapt et samfunnsklima der vår omgang med ytringsfrihet er så slapp og teoretisk at vi står i fare for ikke å kjenne den igjen når den banker på døra. Derved drar vi heller ikke kjensel på ytringsfrihetens falske fetter: Den ansvarsløse, ansvarsfraskrivende og feige krenkelse.

AT VEBJØRN SELBEKKK gjør seg skyldig i den slags, er ikke annet å vente for oss som har fulgt ham noen år. Langt mer forstemmende er det når mitt poeng blir illustrert av «ti av Norges mest kjente forfattere og kulturpersonligheter» i VG den 7. februar. Kloke, innsiktsfulle mennesker som Roy Jacobsen og Turid Birkeland går rett i baret, i refleksmessig forsvar av noe som minner om ytringsfrihet, men som egentlig er den ovennevnte falske slektning. I et land der konsensus er en offentlig strategi og den rettede, åpne krenkelse noe vi overlater til komikere i mangel på eget mot, blir selv de intellektuelle blinde. Døve også, kan man konstatere, ettersom de kritiserer stats- og utenriksministeren for ting de ikke har sagt og åpenbart aldri har ment. Vi lever i en verden med høyt konfliktnivå. For å ivareta de verdier vi i Norge mener å sette høyest - fred, demokrati, dialog og sameksistens - må vi innrette oss på at også vårt nasjonale konfliktnivå øker i åra som kommer. Like viktig som det er å finne forsoning og «det store vi», er det da å finne løsninger for sameksistens der ingen forsoning er å finne. En forutsetning for dette er en bortimot total ytringsfrihet, for bare slik kan vi markere våre egne ståsteder og tegne våre egne, ikkevoldelige grenser mot dem vi ikke vil ha noe med å gjøre. Vi bør oppheve skrankene for ytringsfrihet og fjerne statsreligionen. Vi bør definitivt tåle mer, og vi bør bli dyktigere til å bruke ordet for alt det er verdt og i alle dets nyanser, med det tunge ansvar det innebærer. Det vi definitivt ikke bør gjøre, er å slå ring om kujoner.