Ny dokumentar fra Margreth Olin. Barndom er en vakker og poetisk film der vi får følge 1-6 åringene i Aurora barnehage på Nesodden gjennom ett år. Mer info her: http://www.norskfilmdistribusjon.no/film/article1299371.ece Vis mer

Anmeldelse: «Barndom»

Røe Isaksen møter en hær av små kjepphester i Olins «Barndom»

«Ti uker til vi blir kastet i søppeldunka.»

1. Barnehage = lek.

« Barndom »

5
"Plokadinja"

Kategori

Familiefilm

Regi

Margreth Olin

Skuespillere

Aurora Steinerbarnehage, Nesodden

Premieredato

3. mars 2017

Aldersgrense

Tillatt for alle

Orginaltittel

« Barndom »

2. Skolestart bør være for sjuåringer.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen møter en hær av små kjepphester i Margreth Olins Barndom. Sannheten får du fra barn som leker fulle folk. To fantasifulle smågutter skåler sjanglende i grus, og skuer senere utover sommerferien mot skolestart: «Ti uker til vi begynner på skolen.» «Ti uker til vi blir kastet i søppeldunka.» I den morsomme og rørende dokumentarfilmen Barndom kaster regissør Olin og barnehagebarna småsteiner på vinduet til Røe Isaksen som et slags høringssvar på Stortingsmeldingen Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (2016). Der står det at «Det aller viktigste for barn i barnehagen er å møte andre barn i lek og fellesskap», men også at barnehagen skal «legge grunnlaget for videre utdanning og arbeidsliv». I meldingen er «lek» nevnt nær halvparten så mange ganger som «læring». Beskjeden fra barna er en vekker:

Lek er uvurderlig.

Med fraværende overstemme smugler Olin sine små kjepphester inn i barndomsdebatten. «Jeg merket ikke at Kristoffer slapp», sier en stolt gutt som akkurat har tatt sine første selvdrevne skritt på selvsnekrede stylter. «Jeg klarte det!» Gutten løper lik tegnefilmfiguren utfor stupet horisontalt videre i friluft, upåvirket av gravitasjonskraften så lenge han ser framover. Først da han ser seg tilbake, og oppdager at den voksne for lengst har sluppet taket, svinges skosålene ned i grusen. Olins enkle, men effektive poetiske hverdagsbilde viser hvordan den trygge voksnes omsorg vedvarer usynlig omkring barnet, i lek og i læring, disse to styltene barndommen nødvendigvis vakler på.

Jeg elter deig

Detaljsymbolikk beskriver de voksnes formgivende relasjon til barna: kna og elte deig, sage, spikke, høvle og pusse kjepphester og stylter, klekke egg, i bur, akvarium, fuglekasser og reder. Barna er også noe å bryne seg på, med sin spising av maur og snø, slikking på jernporter, øvøren knivhåndtering og stadige småkonflikter omkring husker og trillbårer («Nei, jeg!»). En herlig disputt mellom to småtasser om det heter «gren» eller «tre» munner ut i at «det er faktisk et tre». Med tid, tålmodighet og kameraets subjektive objektiv rettet mot mennesker og ting er Olin en skarp observatør. Men hun er også en presis montør. Barndom har en fragmentarisk form, klippet lik et barnesinns virrevandring mellom tid og rom. Tonen er syklisk heller enn lineær, og barnehageslutt er ikke et mål, men en søt og sår milepæl før barndommens høst.

I Olins filmografi tar filmen en pen pallplass blant tre skarpe snitt i den norske, moderne alderdommens (Dei mjuke hendene, 1998), ungdommens (Ungdommens råskap, 2004) og barndommens (Barndom, 2017) høst. Mesterverket Dei mjuke hendene – sammen med Eggs (Bent Hamer, 1995) nittitallets beste norske film – fyller 20 år neste år. Observasjonen av genuint sanne øyeblikk av menneskeverd og nestekjærlighet er stadig rørende og revnende ikke-likegyldig, vakkert fanget av Svein Krøvels kamera. Oldebarnfilmen Barndom er naturlig nok lettere, med et lysere skinn omkring formuleringen «Du er blitt henta».

Ingen henter ungdommene i den Lars von Trier-bestilte «dogumentaren» Ungdommens råskap, som røft skildrer «elevene i 10. klasse ved Hauketo Ungdomsskole de siste månedene før eksamen». Diskusjonsnivået er høyt og lavt, og selv ikke von Triers tulleregel om svarte bilderammer mellom alle klipp hindrer at selv bortklipte scener fra filmen fanget av Kim Hiorthøys kamera har mer liv enn de fleste andre norske filmer.

Barndomsprosjektet har hatt en tidkrevende tilblivelsesprosess fra idé til innspilling og premiere, slik at den lange lukkertiden har sluppet flere lysstråler inn. Det gjør filmen mer åpen, lekende og håpefull, men også noe blekere enn de mer fokuserte, skarpere, mørkere forgjengerne. Brodden er mildere, aktivismen snillere. Men det gjør også at jeg kan vise den for min fireåring, og sammen se sanne scener fra samtiden. «Fins de på ordentlig?», spør hun. Og jeg kan svare: «Ja, det gjør de.»

Steiner, sakser, papirer

Olin følger opp fjorårets kinosuksess om den aldrende Mannen fra Snåsa (2016) med et vedvarende blikk på barn i en barnehage. Hun har lenge betraktet andres lidelse, men overgangsverket Mannen fra Snåsa betraktet både lidelse og godhet. Olins overstemme sier i åpningen av dokumentaren om håndspåleggeren: «Jeg er nødt til å se hva gode møter mellom mennesker er.» Barndom betrakter nettopp slike gode møter. I barnekulturens fiksjoner og dokumentarer fins det nok av døde, fraværende eller fæle voksne, og da gjerne foreldre. En stor fortjeneste med denne filmen er nettopp levende, nærværende og fine voksne, trygge innrammere med myke hender på Aurora Steinerbarnehage på Nesodden.

Nettsiden til barnehagen forteller: «1.klasse har sitt første skoleår lokalisert i steinerbarnehagene. Her får seksåringen lov til å blomstre, øve seg gjennom bevegelse, lek og læring og modnes til videre skolegang… De får lov til å være barn og vi som arbeider der har som vårt høyeste mål å verne om barndommen og barndommens rike… Barna lærer det som er viktig å lære når man er liten og den frie leken får leve. Det å få være barn og barndommen i seg selv har en egen verdi.»

Olin er en viktig stemme. Men hun er best når hun lar den ligge. Som i Dei mjuke hendene. Et levende bilde forblir ofte mer komplekst uten tusen ord. Men noen ganger kan bildene få tiltrengt retning, som i åpningen av den sterke kortdokumentaren Onkel Reidar (1997): «Vi foreldre trur og forventer at barna våre skal bli som oss. Hvis det var slik, ville vi ikkje lære noko om oss sjølv. E trur at vi lærer i møtet med folk som er ulike oss, som har andre evner og anlegg.» Andre ganger brenner budskapet for kraftig. «Jeg kjenner jeg blir veldig klam», sier en kar om Snåsamannens berøring. Og Olins ømme overstemme har tidvis kjentes klam i sin varmt intime nærhet. Som stilt observerende empat – utenfor både lyd og bilde – er hun lunere. I Barndom myldrer lydbildet av bronse-, sølv- og gullkorn fra barnemunn.

Som passiaren: «Mm, jeg spiser maur.» «Tygg dem godt, da.» «Dere er helt sprøe.» Eller om snø som tyggis: «Vi har i hvert fall nok til vi dør.» Eller: «Jeg elsker å ødelegge, og penger. Jeg er megagrisk på penger.» Eller: «Det eneste man må gjøre for ikke å bli kyssa er bare å løpe for livet. For det er ingen annen måte. Man må bare løpe for livet» «Jeg skjønner ingenting av dette.»

Olin gjemmer seg i filmen, slik vi gjemmer oss i barna våre, og foreldrene våre gjemmer seg i oss, og gjør oss innenfra.

Tekstplakatene er også et minimum, med et fåtall i begynnelsen. Filmen åpner med et animert ekorn med krone på svart lerret. Vi ser så ei jente forsøke å klatre i et tre. Fuglekvitter og idyll. «I denne filmen følger vi barn fra 1 til 7 år gjennom et barnehageår», forteller en tekstplakat, igjen med ekornet svinsende omkring. Et mindre ekorn kommer inntil det andre. «Se på denne jeg fant, Kristoffer», sier jenta til det voksne ansiktet ovenfor bilderammen. Først ser vi han delvis, fra barnas undervinklete perspektiv. Ivrige ord og blikk rettes hans vei. En ny tekstplakat sier at «Pedagogikken i denne barnehagen bygger på at leken er barnets arbeid». Ekornene ruller rundt hverandre. En gutt bruker blader som krone. Ny tekst: «Barnets sjette leveår er kongeåret i barndommen.» Ekornet står stramt på bakbeina, med gyllen krone, vender seg og ser mot oss.

Resten av filmen viser hvordan både organisert og fri lek er barns «arbeid». Men ansett som «arbeid», er det da lek? Organisert og fri lek er voksnes arbeid, men barns lek. Lek er barns lek. Lek er lek. Og skillet mellom lek og læring er jo falskt. Lek og læring er ikke en gjensidig utelukkende og hierarkisk dikotomi, men en sirkulær skala fra fjoll til fakta. «Lek og læring henger tett sammen», skriver Stortingsmeldingen. «Lek er læring», sier Olin. Og filmen viser lekens glede og egennytte. Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus sier at «det er så mye pedagogstyrte aktiviteter i barnehagen, særlig for femåringene, at barna knapt har tid til å leke.» Stortingsmeldingen skriver: «Det het at ‘Barndommen er en livsfase med egenverdi i menneskets livsløp’». La oss håpe det vil «hete» dette også i framtida, for fasen er så mye mer enn en «førskole».

Det er jo også besynderlig hvordan vi på norsk fra et voksenperspektiv «dømmes» flere ganger i livet: til barndom, ungdom og alderdom. Mens voksne er tilsynelatende frikjent (men med både manndom og kvinnedom lurende i fridom). Olin vil gjøre barndommen ubetinget.

Barnehagelekere

Hennes «Til barndommen» hensetter oss i barndommen i halvannen time. Og slik jeg ser det har hun laget sin første barne- og familiefilm. Den viser hverdag hos de små, for de små, episodisk, fragmentarisk, udramatisk. Som debattinnlegg alene er den kanskje for utydelig og problematisk, all den tid lite lar seg generalisere fra den spesifikke barnehagen og det tidvis utopiske materialet, og siden eksempelvis geografi og sosial klasse ikke diskuteres. Slik sett bringes lite nytt til skogs.

Men samlet sett utgjør filmen og regissørens intervjuuttalelser et vektig bidrag i barnehagedebatten. Til NRK sier hun: «Jeg tror filmen vil reise spørsmål om når det er riktig å begynne på skole, hvor stor medvirkning barn skal ha i sin egen dannelse og utdannelse, og hvilken plass praktiske og estetiske fag skal ha.» Margreths muntre pekefinger gir politikerne noe å tenke på:

1. Barnehage = lek.

2. Skolestart bør være for sjuåringer.

Barnehagelærere?

Kall dem heller barnehagelekere.

Før jeg ble småbarnspappa var min egen «barnehage»-erfaring Bøn barnepark på åttitallet. Åpningstid 10 til 14, om det var plass. Tantene (ja, vi sa det da) røyka og satt i sola. Vi var aldri inne. Men det ble folk av meg og. Og jeg begynte på skolen først da jeg var sju og et halvt år.