Røffe kontraster i tidvis munter film

Småmunter, men for tam TV-satire.

Du snakker om umake par: Robert De Niro og Eddie Murphy som tungt bevæpnete TV-stjerner i «Showtime».

Uten dem hadde denne harmløst lettbeinte, litt for skyteglade raljeringen med det evinnelige virkelighetsfjernsynet vi er belemret med, overhodet ikke fungert.

Kort sagt er De Niro den seriøst og bistert arbeidende etterforsker Mitch Preston, som etter å ha tabbet seg ut ved å plaffe ned et TV-kamera, tvinges til å inngå i en såkalt reality-serie i spann med Murphys Trey Sellars - PR-kåt til fingerspissene. I bakgrunnen herjer en programprodusent med bibelsk forhold til seertall: Rene Russo i et slags stabilt sideleie.

Nettopp kontrasten mellom filmens to stjerner gjør «Showtime» tidvis munter. Murphy befinner seg på velkjent territorium, hjemmevant i rollen som krakilsk politimann. Men De Niro fornøyer faktisk mer, fordi han får lekt seg med sitt vanlige, røffe jeg og ser ut til å like det.

Nå er det ikke første gang han prøver seg på mediesatire. Fjorårets «15 Minutes» var en overveldende mislykket, spekulativ blodsorgie. Over et takknemlig tema har vi de siste åra også sett flere vellykket ironiserende filmeksempler. «Showtime»s Tom Dey gjør den feilen å ta altfor lett på tegningen av selve mediet gjennom banalt hysteriske, forutsigbare personer og burde ha kvesset sitt manus atskillig mer. Han hviler på sine stjerner og lar det stå til.