«Rotete bok om viktig politisk tema»

Dagbladet anmelder «Frp-koden».

BOK: Endelig ei bok fra en radikal forfatter som ikke handler om utenrikspolitikk, men om norsk innenrikspolitikk. Bra og på tide! Temaet er også ypperlig, hvordan forfallet i Arbeiderpartiets politikk og økningen i Frp-stemmer henger sammen. Det siste Ap-landsmøtets vedtak om de enarmede bandittene! Hvorfor i all verden skal de plasseres ut når kommunene ba om å få slippe? Er det Røde Kors-lobbyen i Ap som står bak? Partiets stolte tradisjoner om å erstatte veldedighet med sosial rettferdighet, er tråkket på enda en gang.

På tross av sosioraster, nyjournalistikk og historiske tilbakeblikk blir forfatterens forklaring på Frp\'s mange arbeiderstemmer en gammel kjenning: Proteststemmer. Svaret er korrekt, men vagt.

Marsdals presisering at det er et opprør mot nedlatende intellektuelle snobber er det lite hold i, selv om den gjentas på nesten hver eneste side.

Klasseperspektiv

Mon ikke grunnen til at det er blitt slik er at han i stedet for å basere undersøkelsen på en økonomisk klasseanalyse bruker statusanalyser. Litt av et paradoks i ei bok som har til hensikt å aktualisere det økonomiske klassebegrepet. Det etterlyste klasseperspektivet står dermed i fare for selv å bli bare en sosiokulturell markør (et forsøk på å gjøre kitsch til camp?).

Det hjelper lite at forfatteren sier at både kulturelle og økonomiske klassebegreper må benyttes i analysen av Frp, så lenge han aldri kommer til de økonomiske. Det er da heller ikke en materialistisk analyse av klassene, men forholdet mellom eliter og masse som er motoren i beskrivelse og analyse.

Arbeiderklassens omfang kommer kanskje an på øyet som ser, heter det på side 127. Andre steder brukes termen den manuelle arbeiderklassen, ordet arbeidsfolk er en gjenganger. Forskjellen mellom rike og fattige grupper økte i rekordfart, heter det på side 135. Motsetningsparet fattig og rik går igjen; det snakkes om fattige alenemødre i Groruddalen og fattige minstepensjonister. Dette har lite med klassetenkning å gjøre. «Skrive- og meneoslo lever i sin egen verden», er en annen stereotypi. Disse talemåtene er en dårlig måte å reetablere det økonomiske klassebegrepet på.

Personlig

FEIL SVAR: - Det er lite hold i påstanden til Magnus Marsdal, mener Espen Søbye. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

Ikke på et eneste sted i boka refereres definisjonen av klasser i den radikale sosialistiske tradisjonen som boka gir uttrykk for å knytte seg til.

Grunnen kan vanskelig være noen annen enn at forfatteren mener at den er irrelevant.

Forfatteren er født i 1974 har vært journalist i Klassekampen, leder for Attac Norge og har tidligere utgitt den politiske boka «Tredje Venstre» sammen med Bendik Wold.

«Frp-koden» handler om nesten alt mulig, om Marsdals velutdannede samboer med ledende stilling i offentlig sektor, om hans far, den proletariserte siv. ing\'en fra Trondheim, om besteforeldrene, og om ham selv og at han verken har utdannelse eller sertifikat, og om hans geografiske og sosiale reiser rundt omkring for å samle stoff til boka om Frp-koden.

Forfatteren bruker seg selv og dem han kjenner som eksempler, og så har han truffet Hans Erling Willersrud som er en gjennomgangsfigur, en arbeider som før stemte på Gro, men som nå stemmer på Frp. Dette gjør framstillingen konkret og personlig, men er personene typiske og representative?

Statistikk

I tillegg brukes det en mengde statistikk i boka. Disse to metodene står i motsetning til hverandre. Alle kjenner diskusjoner der statistikk, for eksempel tall fra arbeidskraftundersøkelsen, refereres. Antall arbeidsledige gikk ned med 37 000 fra 4. kvartal 2005 til 4. kvartal 2006. Så sier en at det var veldig rart, for både svogeren og søstera hans ble arbeidsledige akkurat i fjor. Den personlige erfaringen og den statistiske erfaringen er veldig forskjellig. Begge er riktige, hvis den personlige erfaringen allmenngjøres blir det feil. Marsdal er naturligvis klar over dette, men det blir likevel et problem fordi de to metodene brukes side om side.

Politikk og interesser

Boka går også gjennom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets historie, og det kunne gjøres mange innvendinger også her.

Kritikken av Ap er god, hard og korrekt, men her er det i grunnen lite nytt. Kapitlet om Frp\'s og Hagens to tunger er også godt, gnistrende politisk journalistikk er det imidlertid ikke. Marsdal er for avhengig av dem han kritiserer. Mangelen på begrep om interesser knyttet til økonomisk klasse, hemmer den politiske analysen. Det er her den kulturelle statusanalysen kommer til kort. Det oppstår ikke klassedistinkt politikk av å være pølsespisende og rullingsrøykende.

Problemstillingen for boka er altså hvordan Frp kan ha blitt det største arbeiderpartiet, definert som partiet som får flest arbeiderstemmer ved stortingsvalg. Det er de intellektuelle snobbenes skyld som har mobbet Hagen fordi han ikke har lang utdannelse og er harry. Arbeideren føler seg selv som underdog og vips stemmer hun og han på Hagen. Hvorfor gjelder ikke dette for andre mobbeofre?

Sosiorastere er merkantil statistikk, utviklet for å kunne skille ut målgrupper for varer og tjenester. Styrken er at de skiller tydelig mellom ulike grupper. Et eksempel her er den evinnelige rullingsen. Det er riktig at i en gruppe arbeidere vil det være flere som røyker rullings enn i en hvilken som helst annen gruppe. Samtidig er det en kjensgjerning at de fleste arbeidere ikke røyker rullings. Et trekk som skille grupper godt fra hverandre er ikke nødvendigvis det dominerende trekket ved gruppen betraktet for seg.

En pengebinge

Hvorfor tar ikke forfatteren utgangspunkt i den virkelighetsforståelsen han anklager Ap og SV for å ha forlatt, at samfunnet består av økonomiske klasser?

Da hadde han ha kunnet benytte seg av motsetningen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen av denne produksjonens resultater i analysen av Ap og Frp. Nettopp i selskapene Ap har privatisert, er denne grunnleggende urettferdigheten forvrengt til parodi og karikatur.

Det er dette, ikke oljen, som har forvandlet Norge fra et land til en pengebinge. Så hva ønsker vi ved neste valg? En gjerrig onkel Skrue som bare deler med vennene sine? Eller Carl I. Hagen? Let\'s fuck this up! Ingenting kan bli bedre før det har vært mye verre. Slike apokalyptiske fantasier er farlige. Den er den politiske framtida også.Her er ukas bokanmeldelser

LES OGSÅ: