Samling i bånn

ER NORSKE LÆRERE

mer opptatt av sin rolle som omsorgspersoner enn som fagformidlere, verdiformidlere og holdningsskapere? Er enhetsskolen den utvidede storfamilien der alle problemer løses i «familieråd», og der «kjernefamilien» er målestokken for skoleklassen? De siste ukers kronikker og debattinnlegg fra så vel Utdanningsforbundet, som velmenende politikere og lærere, tyder på det. Toleranse og trivsel fremstilles som motsetning til konkurranse og kunnskap. Hvis norsk skole tar mål av seg til å være en dannende og utdannende institusjon av vesentlig betydning i samfunnet, må vi som arbeider der stikke fingeren i jorda og se hva denne institusjonen har frembrakt.

Hvilken toleranse er i ferd med å bli borte? Hva da samarbeid? Mobbing og rasisme er et større problem enn noen gang i vårt samfunn, både i og utenfor skolen. Spør nærmeste pakistaner hvor mange jobber han har fått tilbud om i det siste.

DET ER MED

et imponerende mot fagforeningsrepresentanter o.a. har gått inn og varslet «krig mot Clemets skolereform» (G. L. Valla, Dagsavisen11.02.03), utelukkende fordi departementet har våget å foreslå noe annet enn det Valla, og vennene hennes, har holdt på med i generasjoner - med høyst diskutabelt resultat. Verken LO-leder Valla, SV-leder Kristin Halvorsen, eller representanter for lærerutdanningen viser interesse for evaluering av hvordan den norske skolen skal kunne bli en skole som i tillegg til samarbeid og toleranse, også gir et faglig tilbud tilpasset den enkelte eleven, inkludert de skolemotiverte (såkalte «arrogante bedremannsbarn», Dagbladet 10.02.03.)

Til nå har det holdt å slenge ut begreper som eliteskole, skape tapere og konkurranse for å stanse endringsforslag. Fy-ord en sterk fagbevegelse har klart å skape mye angst for, og som saboterer et hvert forsøk på sårt tiltrengt evaluering av hva skolen holder på med. Dette er ikke til hinder for at de samme bruker konkurranseterminologi når de ønsker seg «en seierspall stor nok for alle» (Dagbladet 07.02.03). Delt førsteplass eller delt sisteplass beror på perspektivet.

SV-LEDER

Kristin Halvorsen går av med en foreløpig førsteplass i svingdørsargumentasjon når hun sier at det norske skoleverket i stor grad er bygget opp rundt «en abstrakt og teoretisk tilnærmingsmåte» som «favoriserer barn av foreldre med akademisk bakgrunn, men er mer fremmed for barn med foreldre i praktiske yrker». Hallo! Ikke bare skal de skolemotiverte holdes innenfor rammene, men sannelig skal femtitallsvisjonen av arbeiderfamilien uten akademiske ferdigheter opp og stå! Vi snakker om grunnskolepensum! Mener Kristin Halvorsen at voksne mennesker i såkalt praktiske yrker, ikke evner å følge opp barna sine på det nivået den norske grunnskolen har lagt seg på? I så fall bør en hver snekker eller rørlegger føle seg dypt krenket. En slik uttalelse viser bare til en grunnleggende mistillit til elevenes, og foreldrenes, evner og muligheter.

ER DET NOEN

Er det noen som er i mot at elevene skal lære toleranse, respekt og samarbeid på skolen? Spørsmålet er om den norske enhetsskolen rent faktisk lærer bort toleranse, respekt og evne til samarbeid i dag? Det holder ikke bare å fortelle hva begrepet betyr når respekten for læreren er borte, toleransen for etniske og religiøse forskjeller er på et minimumsnivå, og materiell velstand er alle tings mål. Det kan synes som om enhetsskolen har formidlet kunnskap kun til utvortes bruk. Dagens mennesker er i stor grad avskåret fra førstehånds kunnskap om andres lidelse og livssituasjon. Så lenge de fleste skolekretser består av relativt homogene grupper er skolene med alternative pedagogiske opplegg (såkalte friskoler) de som best gir rom for å lære toleranse, respekt og samarbeid i det praktiske liv. Der er forskjellen mellom elevenes utgangspunkt størst og lærernes bakgrunn videst.

NOEN TRODDE

kanskje konkurransen kom inn i klasserommet med Kristin Clemet. Er det noen som tror at det ikke er konkurranse i klasserommet i dag? Hadde det vært elevenes behov og ønsker som hadde stått i fokus så hadde vi hatt mye mer konkurranse i klassen. Det finnes ikke et eneste forum i vårt samfunn som ikke oppfordrer til konkurranse. Å konkurrere med seg selv er vel og bra, men da trenger du en indre motivasjon og en ytre målestokk som er relativt stabil over tid. Alle barn samarbeider og samhandler med hverandre - og sammenligner seg med hverandre. De ønsker bekreftelse på at de behersker noe - at de er flinke og oppfyller forventningene systemet har til dem. Men da må systemet stille adekvate krav til dem. I dag stiller vi for små og for få krav til elevene i den norske grunnskolen.

Det virker på oss som om det er viktigere å usynliggjøre de flinke elevene, enn å synliggjøre at alle er flinke i noe - og som mormor sier: du blir ikke dårligere, selv om andre også er gode. Gode og empatiske elever er også vinnere - og de skal premieres.

DET VIRKER

som om kritikerne av Clemet tror at likhet i seg selv sikrer kvalitet. Det kan virke som om det aldri er de som jobber i skolen sitt ansvar å bedre skolen. Det er alltid bevilgende myndigheter, og særlig utdanningsministrene som «raserer skolen». Kanskje det er inkompetente lærere, bevisstløse foreldre og en søplete mediehverdag som bidrar til at alle får en dårligere skole? Hvordan tenker skolen at den skal være en motvekt til den negative samfunnsutviklingen når det som kreves for å komme inn på lærerhøgskolen er karakteren 2? Hvordan tenker skolen at den skal ruste våre barn til videre utdanning hvis lærerne selv ikke er rustet for videre utdanning? Selv de som underviser skal visst ikke være særlig flinke. Hva om elevene har tenkt å bli noe annet enn for eksempel lærer? Er det lov å være flink da?

Grunnskolen er den viktigste samfunnsbyggende institusjonen vi har. Den er det viktigste politiske redskapet for verdiformidling, kulturformidling og overføring av sunne, gavnelige holdninger til neste generasjon. Etter vårt syn er mestring av elementære fagkunnskaper og evnen til empati det viktigste grunnskolen skal bestrebe seg på å formidle. Empati, eller en evne til innføling med andres uttrykte følelser, krever at du har et bredt repertoar av menneskelige følelser selv. En kunstig virkelighet der alle er kjempeflinke til alt uansett hva de gjør, og der alle uttrykk egentlig er godt ment uansett hvor slemt det er, gir et falskt bilde av verden. Barn tåler, og forventer, adekvate uttrykk fra voksne. Ensidig «positive» erfaringer gjør deg ikke nødvendigvis mer tolerant eller empatisk. Det gjør deg i stor grad selvfokusert og kravstor. Det er et dilemma for oss som jobber med barn.

ENKELTE SKOLEFOLK

Enkelte skolefolk må slutte å overføre sine manglende faglige interesser på elevene, og de må snart se at omsorgen de gir ikke nødvendigvis er etterspurt av elevene, men heller oppfyller egne forventninger om å være en omsorgsfull person. Angsten for konkurranse bunner i en tilsynelatende omsorg for de som ikke vinner. Det er sikkert godt ment. Det er også en angst for endring - som er smertefull. Det er forståelig, men at skolefolk skulle være så reaktive i utviklingsprosessen av vår viktigste samfunnsinstitusjon, og høyrestatsråden Clemet den progressive, kan bare forklares ut fra partipolitiske motsetninger. Her er det ikke hva som sies, som gjelder, men hvem som sier det.

Vi må formidle at skolen er kjempeviktig. Da er det ikke en premie å få fritime - da er det et tap. Vi må formidle at innsikt og forståelse er morsomt - da må lærerne synes det selv. Vi må formidle at læring er personlig utvikling - da må elevene kunne forvente at lærerne oppdaterer seg på eget initiativ, det er som kjent forskjell på tjue års erfaring, og ett års erfaring tjue ganger.

I angst for at noen skal føle seg flinkere enn andre, risikerer vi full samling i bånn.