- Sanger råtner ikke

SANTA ROSA, California (Dagbladet): Tom Waits har alltid vært mer innflytelsesrik enn suksessfull. Nå er han ute med to nye album samtidig - og det skjer aldri igjen.

- Vil du ha te? Ingefærte? spør Waits - og vi hører straks at poeten, romanforfatteren i rockformat, snakker som han synger. Som om han nettopp skulle ha kommet hjem fra flere lange dager og netter på byen, drivende fra den ene røykstinne baren til neste klubb med billig whisky.

Bare en snartur innom på et nachspiel på Tropicana Motel på Santa Monica Boulevard. Vestkystens svar på rock-hang-outen Chelsea Hotel, hvor han herjet sammen med ekskjæresten Rickie Lee Jones - og Andy Warhol og Frank Zappa, på 1970-tallet. Tida da Waits bare brukte gasskomfyren som sigarettlighter.

Waits har derimot for lengst flyttet fra millionbyen Los Angeles' larmkaos. Nå bor han på en fredelig, grønn plett nord for San Francisco, ikke langt unna Santa Rosa i Nord-California, hvor mange hippier har slått seg ned. Waits verken røyker eller drikker lenger heller.

Hårdotten under leppa har blitt grå, men håret og hele fyren er like rufsete der han med sine svære hender tar imot Dagbladet på et hotellrom han har satt sitt preg på.

Tom Waits takker for at vi likte hans to siste album, «Blood Money» og «Alice», som nå er i handelen. Begge platene fikk terningkast seks i Dagbladet forrige tirsdag.

- Jeg er glad det er over. Det er mye arbeid. Hvilken liker du best? spør Waits, før han kommer bort til bordet med to kopper te.

- I dag holder jeg en knapp på «Blood Money».

- Å ja? Jeg vet ikke. Årsaken til at artister ikke sender ut to plater samtidig, er at det er helvetes mye arbeid å få til to distinkt ulike plater. En kylling og en fisk. Jeg vil aldri gjøre det igjen. Du slår deg selv ned gang etter gang i en slik prosess, og reiser gjennom sangenes nervesystem igjen og igjen. Det er et slit, mumler Waits.

- Men endelig er det over?

Alma Johnson

- Jeg er glad vi har gjort det. Nå er albumene et sted der ute, og jeg tenker at «nå må dere gjøre det godt og bringe hjem noen penger til pappa».

- Norge er eneste land i verden der du har vært nummer en på hitlista, men du har ikke besøkt landet siden...

- I'm bad. I'm bad, you know. Men det er så langt unna. Kom hit, så skal jeg arrangere en konsert for bare nordmenn. Jeg begynner å bli gammel, vet du, - og jeg trengs her. Jeg har fortsatt unger hjemme, og det er ikke praktisk for meg å reise i lange perioder. Jeg vil kanskje reise i ei uke, og så komme hjem - en tur på østkysten og en tur til Los Angeles.

- Din mors slekt kommer fra Norge?

- Yeah. Jeg har mange slektninger i Norge, tror de kom fra Oslo-området. Mange Johnsoner. Det het mamma før hun giftet seg, sier Tom Waits om sin mamma Alma, som fødte sønnen i en drosje på vei til fødestua i Los Angeles 7. desember 1949.

- Mamma er over 80, og elsker musikken min. Hun klipper ut artiklene hun finner om meg. Det er hun som sitter på arkivet. Hun er stor fan. Min bestemor het Olga Johnson. Det er vel et ganske vanlig norsk navn. Men det er ikke noe personlig som holder meg vekk fra Norge. Vi fant bare ikke det rette spillestedet, og fikk det ikke til, sier Waits, som har stengt våren ute fra soverommet sitt med mørke gardiner. Utenfor minner det litt om vår på Nordvestlandet.

- Ja, det er fint her nå. Gresset er grønt, kyrne er ute - og himmelen er blå.

- Men du er jo en storbygutt. Hva gjør du her?

- Er du fra en storby?

- Nei, jeg har vokst opp på et lite sted.

- Yeah, det er best å bo på små steder; folk er hyggeligere, og livet er enklere og mer oversiktlig. Problemet med små steder er at alle fra storbyen etter hvert kommer flyttende etter. De tar med seg sine storbyvaner, og så vil stedet etter hvert se ut som byen de rømte fra.

Andres drømmer

- Hvorfor flyttet du fra Los Angeles og ut på landsbygda?

- Jeg har bodd i leilighetskompleks hvor du har folk over og under deg, og på sidene. Overalt. Jeg vet ikke, men jeg tror at om natta blør alle drømmene til alle beboerne sammen, slik at vi ender opp med å ha andre drømmer enn våre egne. Jeg fikk nok av det. Og så var det på grunn av ungene. De må da få en oppvekst så de skjønner hvordan ei ku, en hest og ei høne ser ut.

- Er du blitt bonde også?

- Nei, men jeg har gjerde rundt huset, og en veranda der jeg kan følge hønene med pistol. Hagen er fylt med gamle biler.

- Hvor mange har du nå?

- Mener du hvor mange biler jeg har - eller biler som faktisk går? Jeg tror vi nå har to biler som går - og sju som ikke fungerer. Jeg har fått et ultimatum: Enten blir jeg kvitt dem, eller så er det jeg som ryker, sier Waits.

- Har du peiling på biler?

- Nei, men hvis du vil ha en sang om biler, så har jeg mye. For meg er biler romantiske fartøy. Problemet i dag er at alle ser ut som de er det samme. På 50-, 60- og 70-tallet... oh man. Detaljer og former. Jeg har en 60 Cadillac, firedørs Coupe Deauville. Den ser ut som et romskip. Den er syk. Jeg elsker den. Men den lukter ikke bra inni, og ungene vil ikke kjøre i den. Den bryter sammen konstant, og ungene blir nervøse. Men vi nyter den. Vi går rundt bilen og tar og ser på den.

- Musikk er stillhet

- I likhet med Bob Dylan har du skrevet og fortalt om de menneskene du har møtt, det som er sant - og litt i tillegg. Er du avhengig av å treffe nye folk for å skrive nye sanger?

- Nøkkelelementet til musikk er stillhet. Det er ikke lenger mulig for meg å skape musikk med ståk rundt meg, telefoner som kimer...

Og dermed ringer telefonen på hotellrommet til Waits. En hysterisk høy, irriterende lyd som ser ut til å bringe fram tvangsnevroser hos Waits.

- Dette er forferdelig, sier han, og tusler bort til telefonen. Det er kona, Kathleen Brennan, og Waits blir mild.

- Jeg sitter her med en journalist fra Norge, sweety. Vi snakker om gamlelandet, humrer Waits. De har vært gift i 20 år, og Waits høres et øyeblikk nyforelsket ut mens han lover at han skal huske å kjøre innom butikken på vei hjem.

- Hvordan er det å være gift med en som du jobber så tett med?

- Måten du gjør ingenting på, er måten du gjør alt på. Du vasker. Jeg tørker. Jeg vedder på at kjæresten din ikke ville ha sittet i bilen hvis dere hadde punktert. Hun ville ha hjulpet til. Slik er det for meg og Kathleen også. Verken mer eller mindre. Vil du ha mer te?

- Hører du noen gang på dine gamle album?

- Å nei, aldri. Det er forferdelig. Jeg ser ikke tilbake på min egen karriere eller på livet mitt, det er ikke noe nytt å bygge videre på og dermed ingen god idé. Jeg ser opp, sier Waits, og romsterer rundt i et par kasser. De står rundt på det rotete hotellrommet hans og mætsjer Waits perfekt. Han fisker opp ti-tolv plater.

ndashDette er det jeg hører på om dagen, sier han, og får i gang en knallgul bærbar CD-spiller. Han spiller Mamie Fourham. Det høres ut som sirkus og tivoli og gospel på en og samme tid. Med kubjeller og lokk. Waits gynger på stolen.

- Oh man, sier Waits da CD-spilleren begynner å hakke. - Det er jo de veldig tidlige hiphopartistene, dette her, beklager Waits før han får musikken i gang igjen.

- Det er gammelt materiale. Sanger råtner ikke, de blir alltid der. Det er en av de vakre tingene med musikk. Å sitte og se på noe som går rundt i en sirkel - det kan aldri gå galt. Helt utrolig å sitte og høre på det noen gjorde for 80 år siden. Det er et mirakel, virkelig, sier Waits og går løs på et eple.

- Her skal du få ei plate av meg. Dette er musikk jeg hører på, sier han og gir meg ei plate fra 30-tallet. «Deep River of Song», sangtradisjoner før bluesen og gospelen rundt Mississippi.

- Hvor viktig var Frank Zappa for deg?

- Jeg reiste rundt og varmet opp publikumet for Frank. Jeg var hans endetarmsformator. Folk kastet grønnsaker og flasker på meg. Da jeg kom bak scenen, spurte han meg alltid: «Hvordan var de?» Hver gang måtte jeg si: «Dette er ditt publikum, Frank.»

- Jeg leste et sted at du hadde stadige mareritt om når Zappa spurte deg hvordan publikumet var?

- Ja, jeg har fortsatt stygge drømmer om dette. Jeg var en guttunge, veldig naiv på den tida, og han var læreren min. Han var en gigant. En trollmann. Han var så eksperimentell. Jeg har ikke et slikt intellekt. Ikke i det hele tatt. Han var så visjonær. Han laget disse ubeskrivelige ripene - sanger fylt med ironi og humor, som jeg setter pris på. Og han elsket marimbaen. Jeg elsker også marimbaen.

Komposteres

- Lærte du ellers noe musikalsk av ham?

- Den beste kommentaren du kan gi andres musikk, bør bli uttrykt gjennom musikk. Det er min kommentar. Han kom, spilte inn musikk - og nå er han borte. Men nytt publikum oppdager ham. Han er udødelig, sier Waits, og forteller at han tenker på en cd-spiller som en brødrister.

- Det faller alltid fra noen brødsmuler i brødristen. Jeg forestiller meg at et eller annet sted i cd-spilleren ligger det også et brett som samler opp smuler som har falt fra cd-plata. Brente tonesmuler som vi fanger opp - og lager nye sanger av. Jeg tror det er det jeg gjør. Alt komposteres og resirkuleres.

TO ALBUM: Tom Waits utgir i disse dager to album, «Blood Money» og «Alice». Begge fikk forrige tirsdag terningkast seks av Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup.