PAVE JOHANNA PÅ FILM: F.v. David Wenham (Gerold), Johanna Wokalek (Johanna) og den tyske regissøren Soenke Wortmann fotografert på settet til filmen basert på Donna Cross' bok, i Querfurt i Tyskland, 2008. Foto: SCANPIX / AP /Jens Meyer
PAVE JOHANNA PÅ FILM: F.v. David Wenham (Gerold), Johanna Wokalek (Johanna) og den tyske regissøren Soenke Wortmann fotografert på settet til filmen basert på Donna Cross' bok, i Querfurt i Tyskland, 2008. Foto: SCANPIX / AP /Jens MeyerVis mer

Satt en kvinne som pave i den mørke middelalder?

Ja, mener Donna Cross.

ANMELDELSE: En av den katolske kirkens mest selsomme hemmeligheter — eller myter - er den om pave Johanna. Hun skal ha gitt seg ut for å være mann, og blitt innsatt som pave i 853 under navnet pave Johannes. Ifølge myten skal hun ha blitt avslørt da hun fødte et dødfødt barn under påskeprosesjonen i Roma i 855.  

Den utrolige fortellingen var en del av den katolske kirkens offisielle historie frem til sekstenhundretallet. Da ble pave Johanna hvisket ut av de historiske annaler, og pavekirken benektet hennes eksistens.

Debatten pågår fremdeles om hvorvidt hun skal ha eksistert. Et av bevisene er den såkalte«sella stercoraria», pavestolen som etter Johannas tid ble innført som en del av den pavelige innvielsesseremoni. Det var en vakkert utskåret stol med hull i midten, der pavene måtte sette seg for å vise sine edlere deler. Som en forsikring om at det satt en mann på stolen.

Liv Ullmann som pave Johanna  
I 1972 ble det laget en film om pave Johanna med Liv Ullmann i hovedrollen.

I 1996 skrev den amerikanske feministen Donna W. Cross en historisk roman om henne, som nå gis ut i revidert utgave.

Cross har tatt utgangspunkt i de få tingene en vet om denne kvinnen som ble pave. Johanna skal ha vært født i Ingelheim, hennes far skal ha vært engelsk munk, hennes mor sakser og «hedning».

I Cross' fiktive versjon er faren en demon av en mann, som tukter sin datter til blods. Intelligente Johanna lærer seg å lese gjennom og snike seg til bøkene til sin bror. Hun får gå i videre lære takket være den kloke grekeren Asklepios, og havner hos biskopen i Dorstadt. Her lager Cross en kjærlighetshistorie mellom den vakre og heroiske adelsmannen Gerold, og den nokså mannhaftige Johanna med de intelligente øynene.  

Ikke usannsynlig
Hvordan kunne en fattig kvinne i en av Europas mest kvinnefiendtlige tidsepoker, komme seg til den mektigste posisjonen i datidens Europa? Cross' teori virker ikke usannsynlig.

Etter et brutalt vikingeraid tar Johanna sin avdøde brors identitet, og kommer seg inn i klosteret i Fulda. Ved siden av sitt sjeldne intellekt, lar Cross henne være medisinsk lærd. Johanna havner i Roma, og kalles til pavekirken for å redde den matglade og svakelige pave Sergius. Hun blir hans høyre hånd, og gjennom renkespill og dødelig maktkamp anført av den iskalde romer Anastasius, havner til slutt pavens livlege selv som pave. 
 

Pest, sult og sott
Donna Cross har åpenbart satt seg grundig inn i en tid vi vet lite om, og som blir kalt den mørke middelalder. Romerriket er i full oppløsning, nasjonene har enda ikke blitt bygget, og de mektige frankiske keiserne truer pavekirkens dominans.

Brutaliteten blir ikke mindre av at vårt bidrag til Europas kulturhistorie, ved siden av Ibsen, Munch og oljen, herjer Europa. Det er stadige vikingeraid: plyndring og nedbrenning av kirker, voldtekter og nedslakting. Ulike keiserfraksjoner kjemper mot hverandre i likhet med de de ulike pavefraksjoner. Samt pest, sult og sott.     

Skildringen fra klosteret i Fulda, kan likne Rosens navn. Cross har gjengitt de teologiske diskusjonene; redselen for farlige tanker, tortur av vantro, brenning av hekser. Hun har også, såvidt jeg kan lese i hvert fall, satt seg inn i skikker, klesdrakter, matvaner.

Det er derfor så synd at menneskeskildringene og språket er så platt og banalt.

Pave Johanna er bare god og snill. Gerold bare heroisk. De slemme bare slemme. Det gjør dette til en langt mindre troverdig roman enn den utrolige historien fortjener.                 

« «Pave Johanna» »

Donna W. Cross