Se til Finland

Europas utfordring er å gjøre idékreativitet om til næringskreativitet.

DEN EUROPEISKE union befinner seg i en institusjonell og psykologisk krise. Franskmennenes og nederlendernes nei til den nye EU-grunnloven, og tvilen hos innbyggerne i flere andre land, skyldes delvis følelsen av at EU ikke egentlig representerer folket, men makteliter. Men viktigere er det at nei-stemmen er basert på misnøye med økonomien og bekymring for at EU representerer en form for globalisering med mindre sosial trygghet og tap av velferdsstaten. De fleste EU-land sliter med de samme problemene: Arbeidsledigheten ligger på nesten 10%, arbeidsplasser flyttes til Asia eller europeiske land utenfor unionen, befolkningen blir eldre og det kuttes i de offentlige tjenestene. Veksten i BNP, som i enkelte sentrale EU-land er på 0%, ligger langt bak veksten i USA (3,5%) og Kina (10%). EUs egne eksperter møtes i det uendelige for å snakke og skrive om hvordan Europa kan bli konkurransedyktig og opprettholde velferdsstaten, men foreløpig har de ikke kommet med konkrete løsninger.

I VÅR BOK «The Information Society and the Welfare State: The Finnish Model» (Oxford University Press 2002) presenterte vi en modell for hvordan å kombinere innovativ konkurransedyktighet med velferdsstaten. Vi kalte den «den finske modellen», og den var basert på erfaringene fra dette nordiske landet. Finland har erstattet globaliseringens «onde sirkel» med sin egen «gode sirkel», der man takket være innovativ økonomi kan fortsette å finansiere sosiale tjenester gjennom velferdsstaten og der velferdsstaten produserer høyt utdannede mennesker og et stabilt samfunn med muligheter for fortsatt innovativ vekst i økonomien.Hvordan forholder Finland seg til denne «europeiske sykdommen»? På de fleste områder er landet unntaket som bekrefter regelen. Finlands økonomiske vekst har ligget på omtrent 3%, det samme produktivitetsnivået som USA, og til tross for at de sosiale forskjellene i Finland har hatt en viss økning, er de betraktelig mindre enn gjennomsnittet for Europa, og fremdeles blant de laveste i verden. Verdens økonomiske forum rangerte nylig Finlands økonomi som den mest konkurransedyktige i verden.

DEN FINSKE MODELLEN inneholder faktisk enkelte ingredienser til en kur mot den «europeiske sykdommen», selv om heller ikke dette landet er fritt for symptomer. For å gjøre det helt klart at det ikke finnes noen ideelle land som kan være forbilder for andre, samt at også Finland trenger reformer, vil vi kalle denne oppdaterte versjonen «den finske modellen, versjon 2.0». Det er denne modellen som kan være nyttig for den utvidede «europeiske modellen, versjon 2.0». Vi står overfor tre store utfordringer.For det første må den kreative økonomien utvides som et svar på utflyttingen av rutineproduksjon til Asia. Med «kreativ økonomi» mener vi selve kjernen i den nylige økonomiske utviklingen som kan vises empirisk. Det er dette Harvard-økonomen Dale Jorgenson kaller innovasjonsbasert produktivitetsvekst. Og Erik Brynjolfsson, en professor ved MIT, har klargjort at begrepet «innovasjon» må forstås i vid forstand - det omfatter teknologi, produkter, prosesser, organisering, og kultur - og nøkkelen er evnen til å kombinere alle disse områdene på samme tid.

TIL FORSKJELL fra det som gjerne hevdes i populariserte og forenklede framstillinger, er utfordringen altså å finne en økonomi der innovasjonen gjennomsyrer hele økonomien, fra de tradisjonelle feltene til nye spydspisser som IT, bioteknologi og kulturelle områder. For øyeblikket er problemet det at den kreative økonomien i Europa - også Finland - har altfor få styrkeområder. Europa har en god posisjon innenfor feltet mobilkommunikasjon, ledet av selskaper som Nokia, og bør holde på denne styrken. Men Europa kan ikke satse alt på ett kort. Man behøver nye spydspisser, og de kan dannes ved for eksempel å kombinere tradisjonelt sterke områder med design. Eller ved å investere i nye teknologier, som bio- og økoteknologi. Og disse mulighetene finnes innenfor det kulturelle feltet.En av de største utfordringene er å få hele innovasjonskjeden til å virke. Silicon Valley er et godt eksempel på det, selv om det ikke er mye lærdom å trekke av dette områdets sosiale modell. Silicon Valleys styrke ligger i det å være best skikket til å gjøre kreative ideer om til entreprenørvirksomhet og globalt vellykkede merkevarer. Det som gjør denne kjeden - idé/aktør/merkevare - mulig, er de avanserte tjenestene næringslivet har til rådighet, det som kan kalles «produsentenes støttestrukturer», nemlig risikovillig kapital, juridisk bistand og markedsføringsbyråer. Europas problem er å gjøre idékreativitet om til næringskreativitet. Det Europa mangler sammenlignet med USA er nettopp slike støttestrukturer. Men den rette konklusjonen som bør trekkes av dette, er optimistisk: Europas innovative potensial er minst like stort som USAs, så idet Europa får hele sin innovasjonskjede til å virke, vil den europeiske industrien kunne konkurrere med, eller overgå, den amerikanske. For å klare dette vil Europa selvfølgelig måtte øke sine investeringer i innovasjon og kreativitet istedenfor å sprøyte halve EU-budsjettet inn i landbruket. Her har Finland gått foran som et eksempel ved å investere 3,6% av BNP i forskning og utvikling, som er dobbelt så mye som gjennomsnittet for industriland. I den nye, globale konkurransesituasjonen må denne typen nasjonale investeringer fortsette å være ledende i verden, og i tillegg må man prioritere å investere i næringskreativitet.Den nest største utfordringen er den kreative velferdsstaten, eller «velferdsstaten, versjon 2.0». I den finske modellen tilbyr velferdsstaten like muligheter og sosial beskyttelse til forskjell fra en verden av «reproduktiv flaks», der individets skjebne bestemmes av familiens stilling. Så langt har finnenes «gode sirkel» fungert bra, og den har vist Europa at det er mulig å kombinere konkurransedyktig og innovativ økonomi med den europeiske tanken om velferdsstaten. Men i framtiden vil en slik «god sirkel» ikke fungere med mindre den aldrende velferdsstaten forbedrer sin egen produktivitet ved hjelp av den samme innovasjonen som vi har sett i næringslivets verden.

HELSETJENESTER er et godt eksempel. Tanken her er ikke å kutte i tjenestetilbudet eller nedbemanne. Tanken er å forbedre produktiviteten ved hjelp av innovativ fornyelse av teknologien, rutinene, organiseringen og arbeidskulturen - gjennom omskolering av personalet. Tanken er å øke graden av samarbeid mellom offentlig og privat sektor og vanlige borgere. Den offentlige sektoren bør fungere som et marked for innovativ entreprenørvirksomhet. Markedet kan forbedres ved å gi folk retten til fritt å velge sykehus eller pleiehjem, samt hvilke leger de foretrekker å bruke ved de respektive institusjonene. På sitt beste kan nyvinninger innenfor helsevesenet - for eksempel teknologier til hjelp for de som velger å bo alene eller modeller for pleie av de eldre - bli kilder til inntektsgivende eksport.Grunnlaget for den finske modellen og dens velferdsstat er utdanningssystemet. Det allment tilgjengelige og offentlige utdanningssystemet holder høy kvalitet og gjør det mulig for alle individer i samfunnet å realisere sitt potensial til fulle. Dette er den egentlige nøkkelen til finnenes suksess - i den kreative økonomien er utdanningsnivået avgjørende - og de finske investeringene har gitt avkastning i form av en internasjonal topplassering i OECD-PISA, en komparativ undersøkelse av nivået ved europeiske læresteder. Dette er en kilde til inspirasjon for resten av Europa.

KVALITETSMESSIG kan imidlertid verken de finske eller de øvrige europeiske universitetene måle seg med de amerikanske. I en verdensomspennende rangering består topp 20-listen praktisk talt utelukkende av amerikanske universiteter, med Harvard, MIT, Stanford og Berkeley aller øverst. Europa har med andre ord mye å lære av USA. For eksempel et nært samarbeid mellom studenter og lærere helt fra begynnelsen; en tidlig integrering av doktorgradsstudenter i forskningsgrupper; og evaluering av undervisningen slik at professorenes lønn også er avhengig av kvaliteten på undervisningen. I kjernen av de amerikanske toppuniversitetene ligger tanken om at studenter på master- og doktorgradsnivå er den viktigste kilden til nye ideer. Europa kunne lære av det finske eksempelet med tunge investeringer i allment tilgjengelig grunnutdanning av høy kvalitet, så vel som det amerikanske universitetssystemet. Dessuten burde Europa trekke lærdom av hvordan innvandringen i USA har vært en styrke. I et Europa som blir stadig eldre er det nødvendig med innvandring for å opprettholde nivået av en arbeidsaktiv befolkning, som skal forsørge og pleie en økende mengde svært gamle mennesker. Likevel fortsetter Europa å gjøre seg selv en bjørnetjeneste ved ikke å akseptere den uunngåelige multietnisiteten i våre samfunn. Til syvende og sist forutsetter framtidens læringsverden en reformasjon av læringskulturen gjennom hele systemet. For øyeblikket verdsettes ikke kreativiteten i tilstrekkelig grad, det er ikke nok rom for nyskapende tenkning, og entreprenørvirksomheten blir ikke oppmuntret. Resultatet er rasjonelle og svært kjedelige aktører som velger en tryggest mulig karriere. I framtiden vil skoler og universiteter måtte hjelpe folk med å finne sin kreative lidenskap, det de brenner for, samt lokke dem til å omsette lidenskapen til praktisk handling. Det aller viktigste er å danne en varig vilje og evne til å lære - gjennom hele livet.

NÅR ALT KOMMER til alt er utfordringen å fostre og opprettholde en kultur av kreativitet innenfor alle samfunnets områder. Ideer forandrer verden bare gjennom kreativ handling. Dette krever mot så vel som utholdenhet. Til syvende og sist er Europas - og Finlands - sykdom knyttet til det å bli lat og komme ut av form. Europa er som en tidligere topptrent idrettsutøver som fordriver tiden med å skrive den ene artikkelen etter den andre om hvordan han skal komme i bedre form: Jeg kunne jogge, jeg kunne svømme, og så videre... Enkelte ganger virker det som om den europeiske holdningen er følgende: Så snart jeg er i bedre form skal jeg begynne å trene. Den riktige holdningen er selvfølgelig: Så snart jeg begynner å gjøre noe vil jeg bli i bedre form!Finlands nordiske eksempel kan være til inspirasjon for et Europa som for tiden veksler faretruende mellom fornektelse og lammelse. Men når alt kommer til alt er den avgjørende faktoren for alle europeiske land ikke bare å planlegge framtiden, men faktisk å forberede seg aktivt på den. Hvis vi bare fortsetter å snakke om den europeiske samfunnsmodellen, vil vi undergrave det grunnlaget den modellen trenger: den fornyede økonomiske konkurransedyktigheten som gjør det mulig å ta seg råd til en annerledes samfunnsmodell. På den positive siden, hvis Europa virkelig begynner å handle nå, vil det være mulig for kontinentet å forsvare sin mer inkluderende samfunnsmodell. Og det vil være av betydning ikke bare for Europa selv, men også for hele globaliseringens framtidige retning. Det er med andre ord gode grunner til å komme seg opp av sofaen og sette planene ut i livet!