Sekretæren

Romantisk komedie om sadomasochisme på kontoret.

FILM: Er det mulig å lage en film om «kinky sex» og likevel servere resultatet som en luftig og lystig komedie? Steven Schainberg har langt på vei klart det; hans beskrivelse av et sadomasochistisk forhold i «Sekretæren» er så hverdagslig at man ikke føler seg som kikker i et peep-show.

Lee Holloway (Maggie Gyllenhaal) og E. Edward Grey (James Spader) er alt annet enn lær-og-pisk-klisjeene i tegneserieversjonen av S&M-forhold. Hun har en psykiatrisk historie med hyppig selvskading, og får sin aller første jobb som sekretær for advokaten Grey, en kontrollfrik som vil «oppdra» Lee: Han befaler hvordan hun skal snakke i telefonen, kle seg, spise, slutte å snufse osv. Når hun skriver feil i brevene han dikterer, retter han med rød tusj - og riser henne på rumpa.

Hun liker det så til de grader at hun begynner å gjøre feil med vilje. I fantasien er hendene hennes bundet fast til et åk over skuldrene og hun må bruke haka på skiftemaskinen. Når Grey trekker seg tilbake, litt skremt over egne sado-tendenser, er det som om publikum heier på at Lee skal få mer ris.

Filmen er basert på en novelle i Mary Gaitskills «Bad Behavior» som vakte oppsikt da den utkom i USA. Her er kvinnene dysfunksjonelle, som Lee i «Sekretæren», men det er normen og ikke avviket. Så lar man seg sjarmere av en film, som - bortsett fra en håpløs mediescene mot slutten - framstår som skrudd, men humoristisk.