Ser lyrikken som terapi

Til vanlig lever Per Halvorsen (45) av å skrive om sosialpolitikk, helse og arbeidsliv. Men så lar han seg friste inn på Diktkammeret.

- Jeg er en typisk periodelyriker som blir veldig oppslukt i begrenset tidsrom på tre-fire uker, og krabber utmattet ut igjen og heller leser andres ting, forteller Per.

Han mener lyrikken er et pusterom for å drive språklig og mental mosjon.

- I litt mer forblommede vendinger kan man si det fungerer som et eksistensielt utforskningsprosjekt: Hva i all verden gjør vi her? Kan språket vise vei til noen interessante, uoppdagede landskap?

Lyrikk som terapi

Per peker på at det også er en slitsom hobby.

- Diktene tar deg jo; lokker deg til seg som små tunneler du blir fristet til å stikke hodet inn i, for så å oppdage at svært ofte er det ikke noe akkurat der. Men når lyset treffer, og du føler du streifer noe som kan minne om erkjennelse, kjennes det godt.

Noen store ambisjoner har han ikke, men det hender han kjenner suget etter å gi diktingen større plass.

Per mener alt har potensial til å anspore og inspirere, det være en tur med hunden, å bake brød, avisoverskrifter, en etterlatt murerskje på en byggeplass, en kommentar fra kone eller unger.

- Diktkammeret opplever jeg både som katakombe og markedsplass. Til tider mye skvalder, men godbiter i fleng og stort sett konstruktive tilbakemeldinger. Ofte er kammeret en ren felle, der jeg selv alt for ofte tar meg i å slippe uferdige ting inn i cybergapet. Men skitt au: Jeg tror lyrikk som terapi har en «stor» fremtid. All inputen må jo ut igjen i en eller annen form, hvis ikke trykket skal bli for stort og vi skal gå bananas alle som én. Sånn sett driver kammeret viktig forebyggende arbeid.

Les diktet:

barna i bagdad

barna i bagdad

har ingen granater

bare udetonerte hjerter

usikra for deg og meg

Les juryens kommentar:

Mellom dei fem svært ulike, men kvalitativt så like dikta, landa juryen til slutt på dette. Å fanga så mykje med så få ord, er eit eksemplarisk døme på kva diktet kan gjera. Dette som ein knapt kan oppnå med andre uttrykk. I eit veldig fortetta språk, der alliterasjonane i «barna – bagdad - bare» også skapar ei kompakt kjensle av lyd som nærmar seg eit pang, smeltar denne poeten saman to bilete: eit konkret hjarte kan både i form og storleik faktisk minna om ein handgranat! Og så maktar han med så uvanleg få og velvalde ord, å trekkja inn barna sin lagnad og deira liding i dette biletet. Eit hjarta som kan eksplodera kan vera eit bilete på sorg ved å mista nokon og oppleva traumatiske hendingar, og på det å sjølv verta eit offer for skot.

«Eg trur irakarane trudde vi ikkje skaut barn, men nå har vi vist dei at vi ikkje bryr oss.» seier den amerikanske soldaten Nick Boggs i følgje Nettavisen denne veka. Så utvidar poeten Per Halvorsen her perspektivet vidare til å sjå dei kjenslene som vert skapte hjå barna i Bagdad som noko som kan vera retta mot oss, mot våre harde eller empatiske hjarte, og noko som samstundes også kan vera grobotnen for framtidige terroristane som usikrar sine hjarte og granatar mot oss.

For juryen,

Helge Torvund

Juryen besto denne gangen av Helge Torvund, Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia og Maria Børja.

SAMFUNNSENGASJERT: Per Halvorsen er marspoeten i Diktkammeret med «barna i bagdad».