TERNINGKAST FEM: Faunen Milo må motvillig ta på seg jobben med å vokte månen i den visuelt elegante «Milo – Månens vokter».Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Milo – Månens vokter»

Ser unektelig ut som et dataspill – men for et dataspill!

Den franske familiefilmen «Milo – Månens vokter» imponerer med sin visuelle oppfinnsomhet.

FILM: Den franske animasjonsfilmen «Milo – Månens vokter» er en fryd for øyet. Med unntak av en håndfull håndtegnede sekvenser ser filmen riktignok ut som et dataspill, men til gjengjeld er universet den utspiller seg i designet med en eleganse og en sans for undring man sjelden ser i moderne animasjonsfilm.

« Milo - Månens vokter »

5
Milo, min Milo.

Kategori

Animasjonsfilm, familiefilm, eventyr

Regi

Alexandre Heboyan og Benoît Philippon

Skuespillere

Scott Maurstad, Espen R. Bjerke, Tiril Heide-Steen, Simen Sand m.fl.

Premieredato

2. juni 2016

Aldersgrense

6 år

Orginaltittel

« Mune - Le Gardien de la lune »

Legende
Historien finner sted i en mytisk tidsalder, der harmonien mellom månen og sola holder verden i balanse. Denne balansen forstyrres imidlertid når de eldgamle vokterne som har hatt ansvaret for de to himmellegemene skal skiftes ut med yngre krefter, og dermed må den motvillige månevokteren Milo legge ut på en lang og strabasiøs ferd sammen med den selvsikre solvokteren Solar og skumringsvesenet Glimt.

Mytologien i «Milo» springer ut av en hedensk europeisk forestillingsverden, og selv om den regionale og historiske forankringen er byttet ut med en tidstypisk animasjonsestetikk, gir dens sykliske og panteistiske verdensbilde gjenklang i en idéhistorie de fleste kjenner på et intuitivt nivå. Ikke minst er det gledelig at filmen unnlater å dele verden opp i godt og ondt, men snarere baserer seg på en nyansert framstilling av den evige tautrekkingen mellom krefter som ligger til grunn for naturens kretsløp.

Reisedagbok
Plottet i «Milo» er også langt mer uforutsigbart enn hva man pleier å finne i denne typen filmer, men samtidig er de underliggende rytmene og strukturene i fortellingen såpass velkjente at man etter hvert slutter å bry seg om hva som skjer og heller fokuserer på hvordan. Filmens appell ligger nemlig først og fremst i dens visuelle oppfinnsomhet – i hvordan de mange og gåtefulle vesenene beveger seg og antar nye former. Gitt det dataspillaktige uttrykket tvinges man dermed til å reflektere over det faktum at filmens kvaliteter speiler de man finner i mange nyere spill – altså at historiefortellingen først og fremst er et påskudd for å la publikum utforske et rikt og mystisk univers, der reisen er viktigere enn målet.