Sex, rødsprit og rock\'n\'roll

Morsomme, men fragmentariske glimt, fra en kjær oppvekstroman.

FILM: Å filmatisere en så elsket, populær og bestselgende roman som Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula» er å be om trøbbel, men iranskfødte Reza Bagher har lyktes - nesten.

Jeg er usikker på om filmen, som er ganske fragmentarisk, fungerer for dem som ikke har lest boka. Den funker heller ikke helt, men av andre grunner, for oss som har lest den.

Men underholdende er det uansett.

Ingenmannsland

Det dreier seg altså om oppveksten til kompisene Matti og Niila i nordsvenske Tornedalen på 60- og 70-tallet. Der snakker mange finsk, men innbyggerne føler seg verken som svensker eller finner; de er i bunn og grunn utafor det meste. En helt fantastisk scene tidlig i filmen viser en gudstjeneste der stedets kirke er fylt til randen fordi folk har hørt rykter om at en neger skal preke. Ingen forstår hans engelsk, fransk eller arabisk, før lille Niila trer hjelpende til. Han har hørt esperantokurs på radio, og nå oversetter han fritt.

I romanen er Matti forfatterens alter ego, og Niila hans plagede venn som oppdras i et hjem hvor faren er brutal læstadianer som banker gleden ut av ungene.

I filmen spiller Niila mer av en hovedrolle; kanskje fordi regissøren har latt seg friste til å fokusere sterkere på de tragiske elementene. Scenen der faren blir banket opp og psykisk knekt av Niilas eldste bror er voldsom, men Niilas rotløshet virker stillere og sårere i teksten enn i filmen.

Burlesk

Miljøskildringene er burleske så det holder. Feite menn som svetter i badstue til de stuper, eller drikker rødsprit og danser kinn mot kinn, og feite damer som banner og bryter håndbak eller disser på husmorgym, er ellevilt og eksotisk.

Men innimellom fornemmer man at regissøren har kost seg vel mye med de svært fotogene og farseaktige folkelivsskildringene på bekostning av historien om vennskapet mellom guttene.

Dette er jo en guttehistorie om livet som ble revolusjonert av rock\'n\'roll. Niila arver Bibelen etter sin bestemor, men han bytter den mot en Beatles-single - «Rock\'n\'Roll Music» - allerede i begravelsen. Da de to guttene hører plata for første gang, blir de filleristet av sentrifugalkraften. Framtida er staket ut for dem, det er rockartister de skal bli.

Forførelser

Draget på jenter får de også, og særlig Mattis lar seg forføre ved enhver anledning. Filmen er befolket med mange fargerike typer, fra vodkabælmende finsk-svenske bønder til en omreisende kramkar med transvestitt-tendenser.

Max Enderfors og Andreas af Enehielm, som spiller Mattis og Niila som tenåringer, er troverdige som kvisete, storøyde jyplinger i ritualene underveis mot livets realiteter.

At Mikael Niemis stemme ligger over som kommentator i deler av filmen, virker derimot mer distanserende enn nødvendig.