Sirkuselefanter og annet dyrehold

«Ja eller nei til elefanter i sirkus er en del av et spørsmål om vår holdning til hold av dyr generelt; med andre ord et verdispørsmål.»

Det er mer enn tretti år siden en regjering sist inviterte Stortinget til en bred debatt om dyrehold og dyrevelferd. Regjeringen fremmer i løpet av høsten en melding som tar opp alle typer dyrehold - både langsiktige mål og konkrete forslag til tiltak som skal bedre forholdene for dyrene. Målene og tiltakene blir utledet fra det syn Regjeringen har på dyr som medskapninger og dyrehold som del av vår kultur. Ja eller nei til elefanter i sirkus er en del av et spørsmål om vår holdning til hold av dyr generelt; med andre ord et verdispørsmål.

Dyr inngår som en viktig del av vårt samfunn og vår kultur, og har gjort det i uminnelige tider. Mennesker holder dyr for å dekke basale behov for mat og klær, men dyr og produkter av dyr brukes også til en lang rekke andre formål. I dagens samfunn holder vi ikke minst dyr for hygge, underholdning og sport, og bruksområdene utvides stadig. Hunder læres eksempelvis opp til nye hjelpefunksjoner, fra å påvise lekkasjer i rørledninger til å varsle eier om forestående epileptiske anfall. Genteknologien gjør oss i stand til å tilpasse og bruke dyr som produsenter av legemidler og organer i transplantasjonsmedisinen. Uansett bruksområde er dyret prisgitt det stell og den omsorg det får fra oss mennesker. Dette legger et spesielt ansvar på hver og en av oss for å ivareta dyrenes ve og vel. Spørsmålet blir hva vi skal tillate oss og hva myndighetene ikke skal tillate i bruk og utnyttelse av dyr til vår fordel.

Dette er vanskelig, fordi vårt engasjement og vår empati for dyr er forskjellig og fordi vi reagerer ulikt på ulike dyrearter. Arter som regnes som intelligente i menneskelig målestokk, for eksempel delfiner og menneskeaper, har generelt en høyere status enn «dumme» dyr. De ytre trekk ved dyr som vi legger vekt på har ofte liten sammenheng med dyrets naturlige adferdsbehov, ernæringsbehov eller frykt- og smertefølelse. Det er slike velferdsparametre som på en objektiv måte gjør det mulig å vurdere om et dyr har det bra eller ikke, som setter oss i stand til å utarbeide lovhjemler og mer detaljerte forskrifter.

Våre holdninger til dyr dreier seg om etikk og moral; det vil si hva som oppfattes som rett eller galt i vår omgang med og bruk av dyr. Mahatma Gandhi uttalte en gang at «The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated». Samfunnets behandling av sine svakeste, dyrene, gjenspeiler samfunnets humanitet. En rekke undersøkelser bekrefter at omtanke for dyr også fører til større omtanke for andre mennesker. Dyrevern er likevel viktig først og fremst av hensyn til dyrene selv.

Spørsmålet blir hvilken verdi vi skal tillegge dyr i dagens moderne samfunn. Det er uten videre gitt at vi tillegger dyr en nytteverdi ut fra at de produserer mat, råstoff til klær og en rekke andre goder. Spørsmålet blir om de i tillegg har en egenverdi, en verdi i seg selv. Basert på nyere kunnskap om dyrenes naturlige behov, smertefølelse, fryktreaksjoner m.v. og sammenholdt med dagens verdisyn når det gjelder dyr og natur for øvrig, mener jeg at dyrene har både en nytteverdi og en egenverdi. Dette må prege det praktiske arbeidet med å forbedre dyrevelferden her i landet. Denne tilnærmingen er også utbredt i mange andre land. Det grunnleggende for praktisk forvaltning blir at det ikke er prinsipielt galt å holde og drepe dyr for viktige menneskelige hensyn. En undersøkelse Opinion gjennomførte for Dyrevernalliansen i mai 2002 viser at nærmere 90 prosent av befolkningen er positive til bruk av dyr til matproduksjon. Det viktige blir da måten dyrene holdes på og behandles på mens de lever, og at avlivingen skjer mest mulig smertefritt. Tilstrekkelig store nyttehensyn for mennesker kan forsvare at hensynet til dyr må vike, men selv gode formål kan ikke forsvare en hvilken som helst bruk av dyr. Problemstillingen kan oppsummeres slik: Hvor stor ulempe eller hvor mye smerte kan det forsvares å påføre et dyr i forhold til gevinsten for mennesker? Overført til ordlyden i vår dyrevernlov, blir spørsmålet: Hva er unødvendig lidelse? For det er ikke ulovlig å påføre dyr lidelse, det er den unødvendige lidelsen som er forbudt.

På noen områder er grensen mellom det som anses som nødvendig og unødvendig lidelse trukket i regelverket. Det er prinsippene for denne grensedragningen Stortinget nå inviteres til å ta stilling til. Da oppstår f.eks. spørsmålet om den gevinsten mennesket har ved å more seg over en elefant i sirkus er stor nok til å oppveie de velferdsmessige ulemper elefanten opplever under og ikke minst mellom forestillingene. Problemstillingen blir identisk enten vi vurderer sirkusdyr, svineproduksjon, eggproduksjon, pelsdyrhold eller ulike former for hold av selskapsdyr. For å trekke grenser innen de ulike typer dyrehold, må vi støtte oss på en del parametre som gir uttrykk for dyrenes velferd eller lidelse - om dyrene har det bra og mestrer sin situasjon. Graden av mestring måles gjennom adferd, fysiologi, helse m.m. Moderne teknologi og ny forskning har gitt oss langt større muligheter til å få fram objektive mål sammenlignet med tidligere. Dette vil ligge til grunn for de grensedragninger vi gjør.

De valgene vi til slutt gjør vil framstå som en del av vår kultur, innvirke på vår anseelse sett utenfra og på vår selvrespekt.