Sjakkspillets mysterier

Grei og personlig lærebok i sjakk.

BOK: Sjakkboka kan være en biografi over en historisk spiller eller en kavalkade over verdens mest kjente spillere. Det fins også kjente romaner om sjakk, som for eksempel Vladimir Nabokovs «Forsvaret», eller bøker komponert over sjakkbrikkenes bevegelser, som George Perecs «Livet Bruksanvisning». Sjakkboka kan være en ren selvbiografi, som André Bjerkes mesterlige «Spillet i mitt liv». Sjakklitteraturen rommer dessuten problemsjakk, sjakkfilosofi, kunstbøker med sjakkmotiv og kaffebordbøker med bilder av brikker og spillebrett opp gjennom historien.

Et speil

Sjakk er kort sagt umåtelig fascinerende og kan brukes som et speil på virkeligheten. Sjakk er et krigsspill med 16 hvite og 16 svarte brikker som flytter seg på et brett med 64 felter. Innenfor visse regler byr sjakkspillet på et nærmest uendelig antall muligheter. Det fins knapt to helt identiske sjakkpartier - av alle de millioner kampene som har vært utkjempet. Klimaet på toppen er hardt. At en av verdens beste sjakkspillere i øyeblikket er norsk, er en kjempesensasjon. 15-åringen Magnus Carlsen ble stormester som 13-åring, han har vunnet over Anatolij Karpov i lynsjakk og har spilt uavgjort med Gari Kasparov. Om en norsk syklist hadde vunnet Tour de France, eller hvis en norsk sprinter tatt OL-gull på hundre meter, ville det vært en sensasjon på linje med Magnus Carlsens sjokkangrep på verdens sjakkelite. Eller som hans trener, Simen Agdestein har uttrykt det: «Det er som om en 13-åring skulle fått Nobelprisen i kjemi.»

Dominerende

Ole Valaker og Magnus Carlsens bok «Lær sjakk med Magnus» starter med å fortelle hvordan Magnus som åtteåring gang på gang la seg lure av sin far med den velkjente kombinasjonen «sjakk matt i fire trekk». Boka går deretter igjennom sjakkreglene, slik utallige elementære lærebøker har gjort det før, i Norge blant annet de grundige lærebøkene til sjakk-nestor Sigurd Heiestad.Som tittelen tilsier, blir eksempler fra Magnus Carlsens karriere brukt for å anskueliggjøre det teoretiske stoffet. Også noen eksempler fra sjakkhistorien er med i boka. Kapitlet «Hvordan jeg trener» er signert Magnus Carlsen selv, og det går klart fram at sjakk dominerer den unge livet hans fullstendig. Sjakken likner er kall. Og slik blir det kanskje når man er et så formidabelt talent.

Ivrig leser

Magnus Carlsen røper seg også som en ivrig leser av sjakklitteratur. «Det er gøy å lese om tidligere verdensmestere,» skriver han. «Hvordan de levde, og hvordan de spilte den gang.» Helt fra han var ni år, har Magnus Carlsen lest avanserte sjakkbøker på engelsk. Simen Agdestein forteller i sin bok hvordan han er blitt totalt overrasket over den hukommelsen unge Carlsen demonstrerer når det gjelder å feste situasjoner og kombinasjoner til obskure eksempler fra sjakkens historie.I likhet med andre store spillere har Magnus Carlsen lenge kunnet lese sjakkbøker som fortellinger og se for seg spillene i hodet ettersom trekkene skrider fra. Studier og hukommelse kan være med på å forklare fenomenet Magnus Carlsen, men det må være noe mer. Hva er hemmeligheten? Simen Agdestein stiller spørsmålet i begynnelsen av sin bok, men han finner egentlig ikke noe svar, bortsett fra formuleringer som «liten og råskarp, akkurat som en mikrochip».

Gåtefullt

Agdesteins bok blir en biografi på to nivåer. For det første forteller han fascinerende og personlig historien om den sjakkbesatte Magnus Carlsens læretid, om hvordan han er blitt oppdratt i en «sjakkfamilie», spilt i klubber og turneringer, vist sitt forbløffende talent, tatt avbrekk fra skolen for å vie seg nærmest totalt til sjakken - mens han fortsatt er en 13-åring som feirer sine verdenssensasjonelle triumfer med pizza og is. Men hvor kommer talentet fra? Det likner kunstens gåte - det er i bunn og grunn uforklarlig. På et annet nivå er dette historien om Magnus Carlsens spillestil. For sjakkinteresserte er boka en gullgruve, bortsett fra at partiene i boka ikke har et register. Bortsett fra denne grove mangelen, blir Magnus Carlsens store partier gjennomgått og kommentert, fra første til siste trekk. Et eller annet sted mellom disse trekkene ligger hemmeligheten gjemt. Carlsen har en fascinerende spillestil, noe som også har gjort ham til en publikumshelt.

Rett i strupen

Hva kan man si om denne stilen? Gang på gang viser partiene i boka «Sjakkvidunder» en enestående oppfinnsomhet. Carlsen er det motsatte av en tilbakeholden og defensiv spiller. Han går resolutt til verks på brettet og tar ofte motstanderne med storm, slik han gjør det mot Sergej Dolmatov i partiet han kaller sitt «beste spill». Dolmatov er ingen hvem som helst, han har vært sekundant for Kasparov og har vært en av den russiske mesterens utfordrere til VM-tittelen. Magnus Carlsen gjorde kort prosess. Etter 19 trekk ga Dolmatov opp og forlot salen i det Magnus Carlsen selv kaller «ganske raskt tempo». Partiet er et eksempel på Carlsens kontante spillestil. Han er på offensiven fra første trekk og går rett i strupen på motstanderens konge. Umerkelig vinner han tempo og får fordeler motstanderen bare kan kaldsvette over. Mot Sipke Ernst skaper han på 29 trekk, etter flere spektakulære ofre, en mattsituasjon kjennere beundrer for sin skjønnhet.«Vakre kombinasjoner kan glede mange mennesker, ikke bare meg. Det er vel grunnen til at mange regner sjakk som kultur.» skriver Carlsen. Washington Post har kalt ham «sjakkens Mozart», både på grunn av sin alder og sin eleganse. Og ennå er eventyret bare så vidt begynt. Som Agdestein formulerer det, for mennesker av Carlsens kaliber er sjakk « en lidenskap og en skjebne man må leve med og som forfølger en livet ut ».