Sjarmtroll på sopelime

Visst er det magi i Harry Potters verden. Nesten så det bærer lukt i fortryllelsen.

Bare litt til, og vi ville hatt følelsen av å ha svevd der oppe med Harry på supersopelimen Nimbus 2000 i en runde rumpeldunk. Chris Columbus\' filmatisering av J.K. Rowlings suksessroman hadde trengt mer spenst i spenningsoppbyggingen, men vellykket er jo absolutt denne garanterte slageren.

Helt riktige

Og rollebesetningen kunne knapt vært bedre. Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson og Tom Felton - som henholdsvis Harry, Ronny, Hermine og uvesenet Draco - fortjener alle å nevnes. De er sine figurers uttrykte bilder, i likhet med den voksne flora av professorer i trylleri.

Når Robbie Coltrane kommer dundrende som et forvokst skogtroll, ser vi alle at Rubeus Gygrid ikke kunne vært annerledes. Maggie Smiths Minerva McSnurp og Alan Rickmans Severus Slur er utstudert humoristiske levendegjørelser av magikere i menneskeskikkelser.

Det er gjennomtenkt og gjennomført til den minste birolle. For eksempel svever et livaktig spøkelse i form av John Cleese fort over lerretet som en ekstra gave til publikum.

Gud og hvermann kjenner historien om den stakkars Harrys miserable liv under trappa hos familien Dumling, og hans fantastiske overgang til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, hvor han har status som superkjendis. De fire som har unngått levenet, har altså både bok og film å se fram til. Eventyret, for så vidt en klassisk fortelling om kampen mellom godt og ondt i fantasirik utførelse, er som skapt for film, med et spennende handlingsforløp og mangfoldige personer - ikke minst er det reine yngleplassen for visuelle fantasier.

For trofast

Alt sammen har Chris Columbus forholdt seg trofast til, og det måtte han nok for ikke å pådra seg protestdemonstrasjoner. Men dermed har han også hatt et problem.

For følges skriften slavisk, blir det mindre rom for personlig preg i et medium som rett nok er billedlig, men som i tillegg krever intensitet og dramatisk oppbygging.

Columbus har, som alle regissører av bokbaserte manus, måttet kutte i stoffet. Det har han gjort ved reine utelatelser og små hopp i handlingen. I dette tilfellet lider den dramaturgiske flyten og noe av personoppbyggingen.

Spenningen slutter å stige, mens Harry nærmest valser fra den ene skumle episoden til den andre, som gikk han drevne runder på ei femmil.

Spesialeffektene blir dermed desto viktigere å lene seg på i formidlingen. Feiende rumpeldunkkamper er fikst og flott utført, selv om effektfantaster nok har sett det enda bedre.

Bevegelige trapper og andre trolske interiører er derimot magisk utmerkede. At Columbus har latt John Williams komponere så ørene må ha flagret, er en langt verre sak. Begrensningens kunst, tillit til stoffet og framfor alt publikum burde bli seminartema for utvalgte Hollywood-mennesker.

Nå er Harry undrende, tapper og varm i et godt eventyr, og den slags er aldri å forakte. Vi ser ham gjerne igjen på sin Nimbus 2000.

GODE VENNER: Harry (Daniel Radcliffe) og snøugla Hedwig i "Harry Potter og de vises sten".
INN I TROLLDOMMEN: Når Harry Potter (Daniel Radcliffe) får valghatten på hodet av Professor Minerva McSnurp (Maggie Smith), er han for alvor på vei inn i hekseriets og trolldommens verden.