FÅR KJEFT: Juritzen trikser med tall, begreper og saksforhold, skriver Bjarne Buset. Foto: Daniel Sannum Lauten
FÅR KJEFT: Juritzen trikser med tall, begreper og saksforhold, skriver Bjarne Buset. Foto: Daniel Sannum LautenVis mer

Skittent fra Arve Juritzen

Med vinning for øyet, sverter han aktører i bokbransjen.

• Les også Arve Juritzens kronikk: Bokmafiaen sprekker

DET ER FORUNDERLIG å se hvor mye spalteplass Arve Juritzen får til å framføre grove påstander om mafiavirksomhet og grådighetskultur i den norske bokbransjen. Bak hans systematiske svertekampanje ligger en ublu triksing med både tall, begreper og saksforhold.

La oss ta talltriksingen først: Med en snedig bruk av kronebeløp i stedet for prosenter, framstiller han seg selv som en fattiglus og de store som grådige kjemper. Cappelen Damm tjente 40 millioner i 2009, Juritzen forlag bare syv millioner, sier han. Målt i prosenter hadde imidlertid Juritzen forlag 38,5 prosent fortjenestemargin i 2009, mens Cappelen Damm hadde 7,1 prosent, Gyldendal fem prosent og Aschehoug 0,5 prosent. Sannheten er at de ti mest lønnsomme forlagene i 2009 var småforlag, med en fortjenestemargin på 10—38 prosent, mens de store har hatt en margin på under fem prosent i snitt de siste ti årene.

SAMME RETORISKE effekt har Juritzens oppramsing av hvor mye de store forlagene «har fylt lommeboka» til eiere og sjefer med, mens han selv bare har en årslønn på 250 000 kroner. Han fortier at han samtidig har tatt ut et utbytte på to millioner kroner. I realiteten har han dermed omtrent samme inntekt som toppsjefene i de store bokkonsernene, med en behageligere beskatning. Det kan godt være vel fortjent, men redelig debatteknikk er dette ikke.

Å hevde at «staten subsidierer det norske litterære systemet» med rundt fire milliarder er også en fordreid sannhet, som forutsetter at man regner med både skolebokinnkjøp, biblioteksystemet og momsfritak. At det offentlige betaler for skolebøkene er ikke subsidier, men innkjøp på linje med kjøp av skolebygninger, pc-er og pulter. Momsfritaket (en drøy milliard) er ikke penger staten pløyer inn i forlagene, det er penger staten lar være å ta inn fra sluttkundene, et litteraturpolitisk tiltak for å stimulere lesning, som også Juritzen nyter godt av. Norsk bokbransje har alltid vært og er fortsatt i all hovedsak markedsfinansiert. Statsstøtten gjennom innkjøpene fra kulturrådet, for faktisk leverte bøker, er viktig og effektiv. Men den utgjør bare vel 2 prosent av inntektene i bransjen.

JURITZEN TRIKSER også med begreper, på en skala fra injurierende til ufint, og snakker konsekvent om mafia, monopol og kartell. De tre store bokkonsernene har monopol på distribusjon hevder han, og siden de til sammen har 80 prosent av markedet, må «eierskapsbegrensninger lovfestes for å stoppe bransjens kartellvirksomhet».

Sannheten er at det er knivskarp konkurranse mellom disse tre i alle ledd av verdikjeden, både om forfattere, medarbeidere, butikklokaler, hylleplasser og ikke minst bestselgere, enten de kommer fra store eller små forlag. Dette gjør den norske bransjen mye mer dynamisk enn i Sverige og Danmark, hvor eierkonsentrasjonene i hvert av leddene er helt annerledes (i fjor kom for eksempel 80 prosent av all dansk skjønnlitteratur ut på dansk Gyldendal).

LIKE FRITT SOM Juritzen boltrer seg med tall og begreper, snur han freidig et hvilket som helst saksforhold på hodet. Når kulturkomiteens leder Gunn Karin Gjul tar initiativ til en litteraturlov som skal beskytte nettopp den infrastrukturen som Juritzen hamrer løs på, tar han det som et tegn på at «bokmafiaen er i ferd med å sprekke». Samtidig som han på få år har bygd opp det mest lønnsomme forlaget i bransjen, hevder han at de store «bruker makten aktivt til å utestenge nye aktører». Juritzens praksis motbeviser det han preker.

SAMMENLIKNET MED de fleste bokmarkeder i Vesten, er konkurranseintensiteten mellom flere sterke aktører i alle ledd av bransjen uvanlig høy i Norge, salgskanalene er åpne og etableringskostnadene lave. Til sammen har dette skapt en bransje der antall forlag og utgivelser i forhold til folketallet er svært høyt, og bokhandlernettet dekker hele landet.

At Juritzen med egen vinning for øye sverter renommeet til de bedriftene han angriper, må vi bare leve med. Mye mer alvorlig er at han undergraver offentlighetens tiltro til en litteraturpolitikk som fungerer godt.