Terningkast fire: «Skjønnheten og udyret» presenterer tegnefilmklassikeren fra 1991 i en ny og mer synergievennlig spillefilmutgave.Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Skjønnheten og udyret»

«Skjønnheten og udyret» fungerer enten man vil eller ikke

Glorete glamour og oppdaterte barndomsminner.

FILM: Så er den omsider her, filmen som skal treffe kinomarkedet som en bumerang av uimotståelig 90-tallsnostalgi, og etablere spillefilmadaptasjonen av tegnefilmklassikere som en blockbustersjanger på linje med superheltfilmen. Og det er slett ikke umulig at den lykkes, for på tross av et kynisk utgangspunkt og et bisart formspråk er det ikke noen dårlig film Bill Condon har laget. Det er bare det at samtlige av dens mest prisverdige kvaliteter og minneverdige øyeblikk også finnes i Gary Trousdale og Kirk Wises «Skjønnheten og udyret» fra 1991 – og da i langt mer elegant tapning.

« Skjønnheten og udyret »

4
Gamle sanger om igjen.

Kategori

Eventyr

Regi

Bill Condon

Skuespillere

Emma Watson, Dan Stevens, Luke Evans, Josh Gad m.fl.

Premieredato

17. mars 2017

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« Beauty and the Beast »

Plast
Det Condons film mangler av eleganse tar den igjen i glorete glamour og en mer young adult-preget romanse. Belle (Emma Watson) vandrer rundt i en verden som på én og samme tid er kunstig og hyperrealistisk – billig og overdådig – et fordums fantasi-Frankrike hvor alle bygninger og gjenstander ser ut som om de er projisert på en green screen eller laget av plast. Og selv om det åpenbart er investert store summer i produksjonen, får bildene kun unntaksvis det cinematiske preget som gjør det mulig å la seg overvelde av estetikken.

Mesteparten av tiden har publikum følelsen av å befinne seg i en fornøyelsespark basert på filmen de sitter og ser på, mens skuespillerne glir forbi som karismatiske cosplayere i usedvanlig forseggjorte kostymer. Gitt Disneys fokus på merchandising, er det formodentlig ingen tilfeldighet at alt på lerretet ser ut som om det kan kjøpes i en suvenirbutikk – eller stjeles på et rekvisittlager – i Disney World.

Synergi
Det er ingen tvil om at dette formspråket resonnerer bedre med dagens kinopublikum enn originalens enkle 2D-animasjon, ei heller at fundamentet filmen bygger på er såpass bunnsolid at fortellingen fungerer enten man liker det eller ikke: Sangene alene vil være nok til å utløse flerfoldige skred av gåsehud gjennom alderssegmentet som så filmen da den først kom ut. Like fullt er det noe forstyrrende ved dette nye repriseregimet – noe som stikker dypere enn kynisme og mangel på fantasi: En følelse av at Disney prøver å gripe direkte inn i den kollektive bevissthet og oppdatere publikums barndomsminner med et brukergrensesnitt som er mer kompatibelt med dagens forretningsmodell.

Det mest påfallende med tegnefilmene underholdningsgiganten nå pumper ut live action-versjoner av, er nemlig at de på tross av sine ubestridelige kvaliteter tilhører en annen tid og et annet filmspråk, og at det dermed er vanskelig å maksimalisere de respektive franchisenes merchandisingpotensial. Ser man denne nye bølgen som et forsøk på å forsterke og utvide publikums nostalgibaserte lojalitet til Disney, gir de kommende nyinnspillingene av «Snehvit og de syv dvergene», «Den lille havfruen», «Løvenes konge» og andre favoritter raskt mer mening.

Magi
I 2017 er ikke «originalen var bedre» lenger en relevant kritikk av film. Og selv om det er åpenbart at «Skjønnheten og udyret» ikke trengte noen nyinnspilling, er det åpenbart langt flere enn Disneys aksjeeiere som vil finne mye å glede seg over i denne mer realistiske og synergivennlige skildringen av Belles romanse med sin forheksede prins. Dette er filmmagi for et nytt århundre – en markedstilpasset magi man bokstavelig talt kan strekke ut hånden og ta på. Så lenge man kan betale, vel å merke.