Skole for overklassens barn

Må man få leksehjelp fra vellykkede foreldre for å klare seg i dagens norske skole?

Det står ikke helt bra til med den norske skolen. Dette henger nok for en del sammen med at læreryrket ikke lenger er omgitt av den prestisje som det hadde til ganske langt inn i etterkrigstida. Stadig færre søker seg til allmennlærerutdanningen og stadig flere avbryter utdanningen og fullfører den altså ikke. Det er ikke lenger de beste fra videregående opplæring som melder seg som søkere når opptaket til denne utdannelsen skjer. Da jeg selv gjennomførte den 2-årige utdanningen for studenter i åra mellom 1956 og 1958, var nivået «skyhøyt» blant jentene. De fleste av dem kom fra den kulturelle overklassen i Norge, og så godt som alle var preseterister eller nesten-preseterister. I dag søker ikke lenger denne gruppen til allmennlærerutdanningen, men til de mer prestisjetunge universitetsstudiene som medisin, odontologi, teknologi, matematikk. At akkurat denne konsekvensen av kvinnefrigjøringen er katastrofal for opplæringen i grunnskolen, kan det ikke være noen tvil om.

Men det er vel verken mulig eller ønskelig å gjøre noe med den, og jeg skal derfor ikke ofre mer oppmerksomhet på den. Det gjelder om å ta fatt i forhold som kan endres og forbedres.

Den danske journalisten og kommentatoren Lars Olsen, som har assistert Ritt Bjerregaard i reformeringen av Københavns skolevesen, hevder i boken Den nye ulighed (2007) at «Vi har skabt et uddannelsessystem, der er indrettet efter de velstilledes børn, hvor forældrene har masser af teoretisk uddannelse i bagagen.» I Morgenbladet 3-9-august i år påstår forfatteren Kaj Skagen – uten å kjenne Olsens bok, men ut fra erfaringer med egne barn – at tilstanden er den samme i Norge. Han gjør det med følgende ord: «Til min forbløffelse har jeg oppdaget at det på to døgn hjemme er mulig å formidle til en tenåring den samme stoffmengde som skolen bruker tre måneder på å gjennomgå, og med et bedre resultat. Enda mer forbløffet er jeg blitt over å oppdage at min hjemmeundervisning på ingen måte er et unntak. Alle foreldre som er i stand til det, hjelper barna hjemme på denne måten.» Altså: «alle foreldre som er i stand til det», det vil si foreldre som er velstilte og har «masser af teoretisk uddannelse i bagagen.»

Det skal ikke være slik. Skolen skal ikke velte barnas læringsoppgaver over på foreldrene og slik bidra til å øke de sosiale og kulturelle forskjeller i befolkningen. Skolen skal skape like muligheter. Men utviklingen har gått i motsatt retning. Både i Danmark og i Norge har ulikhetene bare økt. Når det gjelder forholdene i Norge, sa den forrige regjeringen dette i dens skolepolitiske hoveddokument, Kultur for læring: «Det ser ut til at de forskjeller i læringsutbytte som skyldes sosiale forhold har økt fra 1992 til 2002.» Hva kommer så denne «feilutviklingen» av?

På det overordnede skolepolitiske planet må den ses i sammenheng med den alliansen som er oppstått mellom Høyre (markedsliberalisme med kognitiv instrumentalisme) og SV (samfunnskritisk og lokalorientert politikk) i deres felles front mot statlig regulering og kanontenkning. For til forskjell fra den kultur- og verdikonservative skoleforståelsen, har de to ytterfløyene det til felles at de vil bygge skolen på elevenes frihet og på deres selvbestemmelse. Med økt frihet for så vel elever som lærere skal bundne krefter forløses og lærelysten forsterkes. Med tydelige selvbestemmelsesmuligheter økes både lærernes og elevenes mulighet for å skape sin egen mening med skolestrevet.

På det konkrete planet har denne filosofien gitt så vel lærerutdanningen som grunnutdanningen læreplaner som er ytterst varsomme med å beskrive det konkrete lærestoffet elevene skal tilegne seg og de konkrete arbeidsoppgavene. Klare mål settes nok opp, men veien til realiseringen av målene legges i betydelig grad over på de enkelte skoler, den enkelte lærer og på elevene. Slik svekkes den statlige reguleringen av undervisningen til fordel for ansvar for egen læring. Slik svekkes fellesrammene til fordel for individualisering av under -visningen. Og slik svekkes den reseptive og reproduktive elevaktiviteten til fordel for den produktive. For skal elevene skape sin egen mening, ja, så skal de også i stor utstrekning selv arbeide seg fram til ny innsikt gjennom teoretisk funderte prosjekter. Dette er krav som de aller dyktigste elevene kan kjenne seg utfordret av og vokse på, kanskje særlig dersom de også har velskolerte og hjelpsomme foreldre. Men hvordan fungerer slike selvstudier overfor de svakeste elevene? Lars Olsen gjengir Jan Møller, lederen av den danske Grantofteskolen siden 1975, slik: «Vi har nok underprioritert den systematiske indlæring til fordel for andre mål. Vi sagde, at hvis børnene bare var glade for at gå i skole, fik selvværde og lærte at arbejde sammen, så kom det andet hen ad veien. I bakspejlet kan vi se, at denne form for skole er god for de stærkeste. Der er opstået en kreativ klasse af unge fra ressourcestærke miljøer, som er rimelig gode rent faglig og meget innovative, men vi har tabt en meget bred gruppe elever.»

Når det har kunnet gå så galt, henger det i noen grad sammen med at skoletenkningen i Norge og nabolandene i betydelig grad er blitt dominert av en akademisk pedagogisk elite. Den har preget tenkningen fordi den har befolket de store skolekommisjonenes sekretariat, fordi den har besatt viktige posisjoner i de aktuelle departementer og i sentrale råd/direktorater. Den har vært innflytelsesrik under utformingen av nye læreplaner. Kanskje har den ikke minst preget skoletenkningen gjennom det innholdet den har gitt lærerutdanningens pedagogikkfag. Der har den formidlet pedagogiske motestrømninger og vitenskapelig litteratur av det slaget som Jon Elster har karakterisert som «tull» eller «tullball». I en tidsalder hvor svake elever ofte er de mest overvektige og har rikelig med lommepenger, hvor de samme elevene ikke kjenner de elementære reglene for menneskelig samvær og ikke kan sitte ordentlig ved bordet og spise sammen med andre, hvor de har vanskelig for å motta kollektive beskjeder og har vanskelig for å huske og etterkomme instrukser (Lars Olsen, s. 25), så engasjerer den akademiske, pedagogiske eliten seg i begreper som «dekonstruktive lesninger», «frigjøring», «improvisasjon» og «skolen som karneval». Jeg tror at Lars Olsens ord om tilstanden i Danmark også har gyldighet for Norge: «Man er mer optaget af pædagogiske modestrømninger end af at skabe et uddannelsessystem, der tilgodeser det brede lag af unge fra ikke-boglige miljøer. ’Den kreative klasse’ vil nødig erkende, at dens uddannelseskultur er lige så elitær som det gamle borgerskabs – men det er den!»

Det forundrer vel ingen at jeg med dette sterkt anbefaler både Kunnskapsdepartementet og vår pedagogiske elite å se nærmere på Lars Olsens bok.

BARNA BLIR TAPERNE: Skolen skal skape like muligheter. Utviklingen har gått i motsatt retning, hevder kommentar-forfatteren. Foto: Scanpix Vis mer

Skolen skal skape like muligheter. Utviklingen har gått i motsatt retning.