GJENGEN PÅ TUR: Vokalist John Olav Nilsen og hans gjeng fra Loddefjord har trøkket, men sur sang er ikke alltid sjarmerende - punk eller ikke. FOTO: SIGURD FANDANGO
GJENGEN PÅ TUR: Vokalist John Olav Nilsen og hans gjeng fra Loddefjord har trøkket, men sur sang er ikke alltid sjarmerende - punk eller ikke. FOTO: SIGURD FANDANGOVis mer

Skranglete på godt og vondt

Her er dagens Bylarm-anmeldelser.

Er du ikke Oslo? Kan du ikke dra på Bylarm? Fortvil ikke, i kveld vil Dagbladet.no sende direkte alt som skjer i Bylarm-teltet. Program finner du her.

html,body { border: 0px; } John Olav Nilsen & Gjengen (pop/punk, Rockefeller):
Det snakkes om en ny bergensbølge. Nilsen & Co har skapt en del fuzz, men er ikke helt klare for å krype ut av øvingslokalet. Bandet har noen ok låter, men det er vanskelig å få med seg om hva. Det er lite å si på attityden, men den punka og skranglete rocken hadde vært mer genial om ikke Håkan Hellström hadde funnet den opp. Håkan sang surt, men med sjarm. John Olav synger enda surere, men mangler sjarm.
Øyvind Rønning

Martin Hagfors (pop, Folkets Hus): Sjarm er ikke mangelvare hos Hagfors & Co. Når han solodebuterer etter ca. 15 album med Home Groan og HGH, er det med 11 musikere (!) i ryggen — deriblant fem strykere. Den orkestrerte skranglepopen med Beach Boys-harmonier og americana- og jazzelementer truer med å ta helt av, men lander på riktig side med et herlig smell.
Øyvind Rønning

Shuffle Service (blues, Dagblad-teltet): Nesten rett fra Int. Blues Challenge i Memphis kommer fjorårsvinnerne av Union Blues Cup. Seieren innebærer ca. 40 spillejobber, og det vil gjøre dem godt. Med kvinnelig vokal får bandet et feminint preg, men utover det er det lite originalitet å spore. Et tips før dere reiser på tur Norge rundt: Leit etter særpreget og slipp dere mer løs.
Øyvind Rønning

html,body { border: 0px; } Kråkesølv (indierock, Rockefeller Annex): Indie på norsk er tidens bølge. Kråkesølv åpenbarer seg med støyrockdissonans, søvnig slowcore og poetiske, søkende morsmålstekster — iblant trestemt. Mer av det! Deres avvæpnende beskjedenhet og kompetente, J Mascis-inspirerte gitarhogg er en sjarmbombe.
Sven Ove Bakke

Norma Sass (indiepop, Internasjonalen): Oslo-damene behersker kontrastenes spill. Kantete Sonic Youth-tilløp parres med beleste Go Betweens-fakter, girl groups og frankofil loungepop. Pikeromssludrerier møter popkulturell fingerspissfølelse. Et par halvkokte låtideer trekker ned, men ubestridelig potensial (deilige «Japan») for øvrig.
Sven Ove Bakke

Annie (pop, Sentrum Scene): Annie har trent seg opp til en ny sceneautoritet sammenliknet med vaklevorne konserter tidligere. Men hun overbeviser ikke med verken gamle hits eller nye låter, det blir aldri elektrisk eller overrumplende glamorøst.
Sven Ove Bakke

Lars Vaular (hip hop, Rockefeller): Han framstår i mangt og mye som Bergens forsøksvise Timbuktu. Men det er seige greier, beatsene er trauste og blasse, og han mangler en spisshet i uttrykket. Men Vaular skriver godt og framfører sine ord med en fin flyt, og kan bli en viktig stemme framover.
Sven Ove Bakke

html,body { border: 0px; } El Cuero (klassisk rock, Sentrum Scene): El Cuero har kommet langt på låtsiden. Gjengen skrider til verket med det klassiske rockeriffet i sentrum, fint balansert mellom gitarøs på den ene siden og det vare og ettertenksomme på den andre. De velfungerende koringene er bandets sikreste kort i noe som kan kalles en slags krysning mellom americana og seig dronerock. Medlemmene har lang fartstid fra andre konstellasjoner, noe som gir dem en trygg plattform som konsertartister hvor bandet skaper assosiasjoner til både svett ørkenvandring og hard asfalt. Neil Young, John Fogerty og Josh Homme ville nok alle følt seg hjemme i El Cueros nærvær.
Torgrim Øyre

Simon Says No! (larmende, Dagbladet-teltet): De er absolutt inne på noe, gutta i Simon Says No! Deres shoegazefascinasjon er effektiv og suggererende nok. Av hjemlige referanser er det naturlig å trekke fram Serena Maneesh, men bandet drar også klare veksler på artrockere som New York-baserte The Secret Machines, men uten den samme forkjærligheten for sirlig klangornamentikk. Bandet mangler kanskje noen fasetter bak de larmende gitarveggen, men når rutinen får satt seg vil kvartetten få selvtillit nok til i større grad å leke med uttrykk og stemninger.
Torgrim Øyre

html,body { border: 0px; } Major Parkinson (rock, Dagblad-teltet): Når mennene bak en av fjorårets beste norske plater gikk på scenen i Dagblad-teltet i går, klarte de om ikke annet å demonstrere hvor godt skiva deres er mikset: En litt slapp lydmann lot deres herlig Trey Spruanceske førstegitarist glippe litt bak lydbildet, og mer skulle det ikke til for fullstendig å kastrere et par av deres bedre sanger. Først ved det slåtteaktige riffet til «197» kom gitaren til sin rett og hevet konserten over den gemene hop av eklektisk rock her til lands, og etter en heroisk korinnsats begynte det for alvor å se pent ut. Kvelden skulle reddes. Så var halvtimen over. Sånn er Bylarm.
Peter Vollset

Harrys Gym (indiepop, Sentrum Scene): På en time fikk Harrys Gym sin egen debutskive til å høres rent undergjort ut. Med store forbehold om hvor rettferdig det er å sammenlikne akustikken i plasttelt med det i Sentrum Scene, var det bemerkelsesverdig i hvilken grad den iskalde popen fylte og farget hele rommet, fra de stramskuldrede, bebrillede mennene i publikum til bartenderne. Lyden vred seg helt oppimot The Knife til tider, og innen de hadde overgått sitt platemessige selv i en full halvtime var det glassklart at Anne Lise Frøkedal er Norges kjøligste dame, på engelsk eller norsk.
Peter Vollset

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere

«
»

Hvor

Tilskuere