FISKESPRETT: Månedens poet Jan I. Sørensen skrev om hvordan man kan komme seg over til den andre siden, og ble månedens poet for mars.
FISKESPRETT: Månedens poet Jan I. Sørensen skrev om hvordan man kan komme seg over til den andre siden, og ble månedens poet for mars.Vis mer

Skrev vinnerdikt etter nesten-drukning

— Wow, sier marspoet Jan I. Sørensen (52).

|||  — Hva kan jeg si annet enn tusen takk for valget. Og så meg da gitt. Og nå, når jeg skal ta skrivepermisjon attpåtil! Wow, sier marspoeten i Diktkammeret, Jan I. Sørensen (52).

Han har deltatt i Diktkammeret i to år, det er fjerde gang han er finalist — nå som john r. cent, etter at nickene Nick Laud, epifan og dag lie alle har vært framme tidligere — men første gang han blir månedens poet.

Jan er en musikkglad og stolt bestefar som leser og skriver mye, men han forteller også om en tilstand som uføretrygdet — med store smerter:

Å skrive er vel derfor å be om juling, men må man så må man, og jeg er en må-mann.

Nesten-drukning
Diktet han går til topps med, jeg spretter meg flat, tar utgangspunkt i egne opplevelser: 
Det er nok et resultat av en indre dialog rundt flere ulike hendelser: en nesten-drukningsepisode jeg var utsatt for, min egen smerte og smerten ved å være vitne til andres smerte, forteller han.

Juryen likte særlig hvordan diktets hovedperson i løpet av få linjer går gjennom ulike sinnsstemninger, forbehold, kvaler og redningsforsøk. Hans føling med situasjonen, veiing av ord — eller ikke ord — er godt og nennsomt antydet. 
— Hvordan ble diktet til?

— Det er egentlig to—tre dikt flettet sammen. Jeg prøver å si litt om nevnte nesten-drukningsopplevelse, men også dette å komme seg gjennom det vonde, over til den andre siden på flest mulige «fiskesprett» — altså holde ut lengst mulig, i utsatte stryk. Ja, og så inneholder det en god dose snakke-forbi-hverandre-greie da.
For Jan er det å lese smertestillende, å skrive er resepten, apoteket er å bli lest, og det nærmeste han kommer en nær-pille-opplevelse.
— Det er vel denne «smertelindringen» som ledet til diktets konklusjon, «Her må fintelles», mener han, og avslutter med å takke DK og Torvund for lesing og losing så langt.
Les juryens kommentar:

Når det minst passar
Det er to som teier i dette diktet. Men her er det ikkje snakk om å teie saman, slik ein kan oppleve i gode kjærleiksdikt og vennskapsdikt. Nei. Her dreier det seg om å teia som eit slags motinnlegg. 
Her er eit "du" og eit "eg" som står ved eit vatn. Og sjølv om fuglane kjem vakkert inn for landing og bryt inn i det dei opplever, så teier "du". Og til og med når "eg" imponerer med eit fabelaktig tydeleg fiskesprett, altså kastar ein flat stein i hopp etter hopp bortover vassflata, heilt over til den andre breidda, så teier "du" om det òg. 
Men "du" snakkar manisk om angsten. Om korleis angsten kan innehalda spor av netter. (Og her kan me lesa netter = mareritt.) Og "du" snakkar og snakkar vidare om at angsten dukkar opp når den absolutt ikkje skal, midt i arbeidstida! Og ikkje bare kan gjer det, men helst gjer det. Og me kan kjenna i denne atmosfæren korleis ein paranoid avlesing av omverda skjer og kan få ein informerande reklametekst som "kan inneholde spor av nøtter" til å verta vridd mot angstens ruinar: "spor av netter".
Og kva gjer diktet sitt "eg" med dette? Teier attende. Og dette kan lesast på ulikt vis av ulike lesarar. Er det eit uttrykk for pågangsmot og evne til å fokusera på det nære og levande, det lettare og lysare; fuglane, steinen som sprett? Eller er det noko tvangsmessig over denne febrilske teljinga? Teie og telje, teie og fintelje. Diktet let oss stå att der, ved breidda. Saman med dei to. Utan svar.  
For juryen,Helge Torvund

Juryen består av Kristian Rishøi, Niels Schia (permisjon), Maria Børja og Helge Torvund. 

Skriv dikt selv:I Skolekammeret (for skoleelever)I Diktkammeret (for alle)