Skritt mot en ny narkotikapolitikk

«Gjennom flere år har norsk narkotikadebatt - og den tilhørende politikken - beveget seg vekk fra de enkle fasitsvarene.»

Familien Stoltenbergs åpenhet om Nini Stoltenbergs rusproblemer viser at en ny pragmatisme er på vei i norsk narkotikadebatt.

Den diskusjonen som Nina, Jens og Thorvald klippet snora på, har bygd seg opp over lengre tid. Gjennom flere år har norsk narkotikadebatt - og den tilhørende politikken - beveget seg vekk fra de enkle fasitsvarene.

Ikke minst de økende overdosetallene har overbevist mange om at den etablerte politikken ikke gir de ønskede resultatene.

Jens Stoltenbergs understreking av det humanitære grunnlaget for metadonbehandling og sprøyterom er en stadfestelse av denne utviklinga.

Rusproblemene i dagens verden er mangesidige og sammensatte, og lettvinte patentløsninger fører ikke særlig langt. Framstilling, omsetning og bruk av rusmidler fører til en lang rekke problemer av økologisk, juridisk, medisinsk og sosial art.

Færre og færre tror at de eneste alternativene er enten total undertrykkelse med alle midler eller totalt frislepp uten noen form for regulering.

Alkoholforbudets skjebne i forrige århundre demonstrerte problemenes natur: selv i Norge oppsto det væpnede bander som sloss om spritmarkedet og en omfattende svart økonomi som fortsatt er levende. Den økonomiske og sosiale dynamikken blir den samme når andre rusmidler forbys. Framveksten av dagens globale forbudspolitikk kan ses på som en side av Vestens kulturelle imperialisme.

Det globale mangfoldet av lokale ruskulturer er søkt erstattet av en global alkoholkultur. Gjennom «Single Convention» fra 1961 la FN en mal som tvang en rekke land i den tredje verden til å forby tradisjonsrike lokale rusmidler som cannabis, kokablader, opium og khat med flere. Single Convention tillot landene en overgangsperiode på 25 år for å gjennomføre forbudet, men 40 år seinere er de gamle rusgivende urtene fortsatt lovlige mange steder i verden. Og til tross for forbudet, manifestert i den verdensomspennende «Krigen mot narkotika», har altså den økende aksepten for alkohol i andre deler av verden fått sitt motstykke i økt bruk av andre rusmidler i Vesten.

I tillegg til at forbudspolitikkens mål om et narkotikafritt samfunn - dvs. et samfunn uten andre rusmidler enn alkohol - viser seg stadig mer uoppnåelig, kommer det faktum at denne politikken skaper nye problemer. Forbudspolitikkens dynamikk krever f.eks. stadig større innskrenkninger i det sivile samfunn. I narkokrigens navn blir vi bedt om å godta slike tiltak som vilkårlig arrest, ransaking på åpen gate, gransking av kroppens hulrom, husundersøkelse på blott og bar mistanke, romavlytting, elektronisk overvåking med videre.

Hva er «narkotika»? Allerede i språkbruken støter vi på problemer.

De stoffene vi kaller «narkotika» har ikke mye til felles. De kan ikke defineres på annen måte enn som «stoffer som omfattes av narkotikalovgivningen». Det er historiske og kulturelle tilfeldigheter som gjør at vi ikke oppfatter «alkohol» og «tobakk» som hjemmehørende i samme kategori som «hasj», «ecstasy» og «heroin».

I Norge så vel som på verdensbasis er skadevirkningene av fyll og røyk mange ganger så store som skadene av all «narkotika».

Ingen av de stoffene vi kaller «narkotika» er like avhengighetsskapende som tobakk. Ingen av dem skaper noe i nærheten av de samme sosiale og medisinske problemer som alkohol.

Det finnes ingen kjemisk eller psykologisk fellesnevner for «narkomisbruk» som ikke også kunne omfatte «alkoholmisbruk» eller «tobakksmisbruk». Ulikhetene mellom hasj og heroin er minst like store som ulikhetene mellom alkohol og noen av disse to stoffene.

Men så lenge vi omtaler hasj og heroin med samme ord, kan lett en omtale av heroinbrukernes problemer munne ut i en appell om å slå ned på hasjbruk. Slike verbale kortslutninger kan daglig finnes i massemedia.

Et første skritt mot en realistisk ruspolitikk blir derfor en språklig opprydding, som gjør det mulig å skjelne mellom de ulike rusmidlene.

En nærmere gransking av de ulike rusmidlene vi plasserer i båsen «narkotika» viser at bruken har ulike mønstre og gir svært ulike virkninger. Ordet «narkoman» maner fram bildet av en forkommen person på desperat jakt etter penger til neste sprøyte. Men det er bare et lite mindretall av dem som bruker forbudte rusmidler som inntar dem med sprøyter, og det er bare noen få av de forbudte stoffene som kan føre til altoppslukende avhengighet.

Smitterisikoen øker sterkt ved bruk av sprøyter, og det er derfor et nyttig sosialmedisinsk tiltak å tilby sprøytemisbrukere sterile sprøyter. Likevel har sprøytebusser og sprøyteautomater vært - og er - omstridte tiltak.

Enda mere omstridt er forslag om å innføre helserom, der misbrukerne både kan få sterile sprøyter, lære å bruke dem på minst mulig skadelig måte og få kontakt med andre helsetjenester.

Hele hensikten med slike tiltak bortfaller selvfølgelig dersom brukerne ikke tør å oppsøke dem av frykt for politiet.

Mange brukere av illegale rusmidler unnlater å ta kontakt med lege, tannlege, barnevern og sosialkontor, og får derfor ikke den hjelp de og deres pårørende trenger. Jo mere farlige og nedbrytende vi hevder de illegale rusmidlene er, jo mere grotesk blir det å hevde at politiforfølgelse av brukerne er en human, enn si en fornuftig, reaksjon på bruk og besittelse.

Det neste skrittet i retning av en human narkotikaregulering må være å slutte med å straffeforfølge dem som bruker andre rusmidler enn alkohol. Rusmidler utgjør noen av verdens viktigste handelsvarer, men mens produksjon og omsetning av alkohol og tobakk er kontrollert og skattlagt, blir omsetningen av de fleste andre rusmidler unndratt enhver kontroll. Slike penger er en viktig inntektskilde for alskens geriljagrupper og kriminelle bander, fra IRA og UCK til Hells Angels og mafiaen.

Kriminalisering av produksjon og omsetning fjerner selvsagt også muligheten for å kontrollere kvaliteten på produktene. Det finnes derfor mange grunner til å gå inn for kontrollert omsetning av narkotika, uten å hevde at stoffene på noen måte skulle være ufarlige. Det avgjørende punktet for de regjeringer som ønsker et regulert narkotikamarked blir å reforhandle det internasjonale regelverket slik at det kan bli mulig å få narkopengene opp i dagen og å få innsikt i produksjon og omsetning av rusmidlene. Et nytt internasjonalt narkotikaregime vil selvsagt kunne få ulike former i ulike land, slik vi idag ser når det gjelder alkohol, og ikke minst ulike typer reguleringer for de ulike stoffer som idag er totalforbudt.

Mange land vil ventelig opprettholde dagens forbud, mens andre vil kunne tillate en relativt fri omsetning av lette rusgivende urter som marihuana, khat eller kokablader. Omsetning av stoffer som heroin, kokain og amfetamin vil ganske sikkert bli langt Det tredje skritt i retning av en ny ruspolitikk må derfor være å utvikle et internasjonalt regelverk som gjør det mulig å kontrollere produksjon og omsetning av rusmidler som idag er totalforbudt. Hvor realistisk er det at vi skal kunne ta disse tre skrittene?

De fleste europeiske land har tatt det første skrittet - de har en offentlig debatt der forskjellen mellom de ulike typer rusmidler respekteres. De fleste europeiske land - dvs. alle vesteuropeiske land unntatt Norge og Sverige - holder på å ta det andre skrittet: brukerne blir i praksis ikke straffet, og lovverket er i ferd med å endres slik at bruk og besittelse også formelt avkriminaliseres.

Det tredje skrittet, utvikling av et nytt internasjonalt kontrollsystem, må tas av mange land sammen, og det blir derfor det vanskeligste av dem alle. Ministergruppa der Sveits, Nederland, Tyskland og Belgia drøfter legalisering av cannabis er et første, viktig skritt i denne retningen.