Slett om Verdensbanken

«SAPRIN-rapportens kategoriske pessimistiske bilde er det ikke grunnlag for.»

Verdensbankens motstandere har i den senere tid ofte vist til en rapport fra SAPRIN-nettverket, utgitt i april. Jeg har lest rapportens kapittel om handelsliberaliseringen i syv land på 1980- og 1990-tallet, og har sjelden vært borti en så manipulerende og direkte feilaktig fremstilling.

Kapitlet er vanskelig å forholde seg til, blant annet fordi data sjelden gjengis som lengre tidsserier, men ofte fra utvalgte, men utypiske år. Data fra de senere år er som regel utelatt. Verre er det at det ikke oppgis referanser, slik at opplysningene kan gås etter i sømmene. Det finnes bare en eneste referanse, en tabell fra Verdensbankens World Development Report 2000- 01, som utgir seg for å vise import og eksport av industrivarer fra de syv landene i 1998. Denne referansen er attpåtil forfalsket! For Mexico og Filippinene, som har hatt en enorm eksportøkning, vises eksporttallene fra 1990 som prosent av BNP i 1999. Dermed «bevises» det at disse to landene har et enormt handelsunderskudd. De korrekte tallene fra World Development Report viser imidlertid at Filippinenes industrieksport i 1998 var 29,4 milliarder dollar, ikke 8,1 milliarder. Mexicos eksport var 117,5 milliarder dollar, ikke 40,7 milliarder.

Dette kunne kanskje skrives på kontoen for uskyldig slurv, men siden dette er den eneste referansen i hele kapitlet, gir det grunn til mistenksomhet. Den blir snart bekreftet. På nær sagt hver side finner vi manglende samsvar med offisielle kilder, og pussig nok går avviket nesten alltid i samme retning. Mine data nedenfor er hentet fra Verdensbankens databank, og ligger åpent tilgjengelig på http://www.worldbank.org/data/countrydata/countrydata.html.

Blant hovedkonklusjonene i kapitlet er at handelsliberaliseringen har medført større vekst i importen enn eksporten, noe som har ført til underskudd på driftsbalansen med utlandet og en forverring av gjeldssituasjonen. La oss i denne sammenheng se bort fra det faktum, som alle førsteårsstudenter i samfunnsøkonomi vet, at det er helt normalt for industrialiserende land å ha et underskudd på driftsbalansen, noe som bare reflekterer at utenlandsk kapital strømmer inn i landet.

Alle disse tre konklusjonene er stikk i strid med den faktiske utviklingen. La oss ta handelsbalansen først. Av de syv landene er det bare ett eneste, nemlig Ghana, som har hatt en langt større økning i importen enn eksporten mellom 1980 og 2000. Ungarn har hatt marginalt større økning i importen. For alle de andre landene har eksporten økt raskere enn importen, og for Filippinene og Bangladesh har forskjellen vært betydelig.

Rapporten konkluderer (feilaktig) med at selv om økningen i eksporten ikke har vært sterk etter liberaliseringen, så har «noen land» tross alt opplevd «beskjeden» eksportvekst. Virkeligheten: Samtlige syv land økte sin eksportandel i forhold til BNP på 90-tallet. Gjennomsnittet er omtrent en fordobling. Filippinene økte andelen fra 27,5% til 56,3%, Mexico fra 18,5% til 31,4%, Ungarn fra 31% til 62%. Mexicos eksport er tidoblet fra 1980 til 2000. Beskjedent?

Et typisk eksempel på selektiv fremstilling er at SAPRIN viser til at underskuddet på Filippinenes handelsbalanse økte til 12% av BNP i 1994. Der slutter historien for dem. For filippinerne har historien fortsatt. Hvert år etter 1994 er underskuddet redusert, inntil et lite overskudd ble nådd i 2000. Videre skriver SAPRIN at underskuddet på driftsbalansen økte til 7% i 1997. Verdensbankens tall viser et lite overskudd i 1997, og siden har dette økt hvert år og nådde mer enn 12% i 2000.

Ser vi nærmere på driftsbalansen, som i tillegg til handel tar med overføringer, er bildet noenlunde det samme som for handelsbalansen. Driftsbalansen er bedret i alle land bortsett fra Ghana og Ungarn. Om Bangladesh skriver SAPRIN at underskuddet på midten av 80-tallet nærmet seg 10% av BNP og at det senere er redusert, uten at noen tall oppgis. Videre at «intet klart mønster kan observeres». Det er mulig at SAPRIN ikke klarer å se noe mønster, men det er et faktum at underskuddet bare ett eneste år siden 1994 har vært over 2%, og at det har sunket jevnt til 0 fra 1996 til 2000.

Det er vanlig å måle gjeldsbelastningen i hvor stor del av eksportinntektene som må til for å betjene utenlandsgjelden. I alle land bortsett fra Ghana og (særlig) Zimbabwe, der økonomien mer eller mindre har brutt sammen de senere årene, har denne andelen sunket til dels kraftig mellom 1980 og 2000. Etter de tre sentrale kriteriene for handelsliberaliseringens fiasko som SAPRIN setter opp, kan vi altså oppsummere med at det bare er Ghana som entydig har mislyktes.

Uten å skille mellom landene, slår rapporten videre fast at landenes «terms of trade», altså den relative prisutviklingen på henholdsvis eksport- og importvarer, har blitt forverret. Virkeligheten er mer nyansert. For Ecuador og Mexico var det en klar forverring fra 1980 til 1990, men dette henger nøye sammen med at olje var (og for Ecuadors del fremdeles er) en viktig del av eksporten. Oljeprisen var på sitt absolutte topp-punkt nettopp i 1980.

For de andre landene er fasiten at Bangladesh har opplevd en kraftig forbedring på 90-tallet, Filippinene en svak forbedring, Ghana en svak forverring, og Ungarn og Zimbabwe ligger ganske stabile. Her har jeg brukt tall fra 1980, 1990 og 2000. I land med stort innslag av råvarer, vil denne indikatoren svinge sterkt fra år til år, men SAPRIN-rapportens kategoriske pessimistiske bilde er det ikke grunnlag for.

Fremstillingen av handelsbalansen i Ecuador gir en god illustrasjon på rapportens kombinasjon av direkte feil og manipulasjon ved hjelp av «tilfeldig» utvalg av år. SAPRIN påstår at eksporten falt på 1980-tallet, mens den i virkeligheten økte med om lag 40%. For å «bevise» at importen øker mer enn eksporten, trekker SAPRIN senere frem Ecuadors eksepsjonelt høye importnivå i 1998, uten å nevne at dette var et unntaksår. Dette er det eneste året i perioden 1994- 2000 der landet hadde underskudd på handelsbalansen. Dermed kan SAPRIN skrive at importen økte med 15% i gjennomsnitt fra 1990 til 1998, mens eksporten økte med 5,6%. I 1998 var Ecuadors økonomi overopphetet, og importen økte voldsomt. Krasjet året etter var voldsomt. BNP sank med 7,3%, importen med 39%, mens eksporten var flat. Ser vi hele 90-tallet under ett, vokste eksporten litt raskere enn importen.

Et annet eksempel på SAPRINs «tilfeldige» valg av år er et avsnitt der det uttrykkes bekymring for fallende valutareserver i de syv landene. Eksemplet som trekkes frem er Filippinene, der importandelen økte fra 28% av BNP i 1982 til 64% i 1997. Importen i 1997 var rekordartet, men SAPRIN nevner ikke at den falt omkring 13% frem til 2000, mens eksporten økte omkring 60% i disse tre årene. Dette ga et lite overskudd på handelsbalansen i 2000. Valutareservene, som lå på 15% av importnivået i 1990, var steget til mer enn 40% i 2000. Det er ingen entydig utvikling i valutareservene i de øvrige seks land. I forhold til omfanget av handelen har de falt i Zimbabwe, Ecuador og Ghana og steget litt i Mexico. SAPRIN hevder at reservene i Bangladesh er redusert «in recent times», uten at det er godt å vite hva det siktes til. Reservene regnet i dollar ble tredoblet fra 1990 til 2000, og økte også noe i forhold til importomfanget.

Selv om liberaliseringsprosessen i u-landene i hovedsak gir positive resultater, er det nødvendig med en saklig kritikk av Verdensbanken, og påpeking av de problemer som oppstår. SAPRIN gjør sin egen sak en bjørnetjeneste ved å fremlegge en så mangelfull rapport.