Sliten detektiv

Ikke helt vellykket overgang fra tv-serie til spillefilm.

FILM: Dennis Potters berømte tv-serie «The Singing Detective», opprinnelig laget for BBC i 1986, har mistet nerven i overgangen til helaftens spillefilm. Det var avdøde Potter som selv skrev manuset til Keith Gordons filmversjon, men altfor mye er blitt borte underveis.

I likhet med «Pennies from Heaven» av samme opphavsmann, og skåret over samme lest, ble «The Singing Detective» en kultserie. Den sære blandingen av kriminalhistorie, populærmusikk fra 50-tallet og fantasier i en syk manns slitne hode var velegnet for det episodiske tv-formatet. I filmversjonen virker dessverre musikknumrene underlig malplasserte. De framstår i alle fall ikke som en organisk del i miksen.

Robert Downey jr. spiller imidlertid godt som Dan Dark, krimforfatteren som ligger lenket til sykehussenga med et hissig utbrudd av psoriasis. Han kan knapt røre en muskel i ansiktet av redsel for at sårskorpene skal sprekke; langt mindre kan han bevege hender, føtter eller resten av kroppen. I hans herjede hode blander det seg elementer av en forbrytelse han selv har diktet i ei bok, med barndomsopplevelser av en mor som sviktet. På toppen av det hele kommer den syke mannens bitterhet og paranoia rettet mot ekskona (Robin Wright Penn), slik at pasienten blir et overmodent kasus for en kreativ psykolog, ugjenkjennelig spilt av Mel Gibson bak tykke brilleglass. En salig røre som henger dårlig sammen, med andre ord.