GUMMI-BABY : Varaordfører Jørgen H. Kristiansen viser en fosterdokke, i et bilde lagt ut på hans Facebook-profil. 
Foto: Skjermdump
GUMMI-BABY : Varaordfører Jørgen H. Kristiansen viser en fosterdokke, i et bilde lagt ut på hans Facebook-profil. Foto: SkjermdumpVis mer

Slutt å dele bilder av gummi-babyer, folkens

Tolv uker gamle fostre ser ut som små romvesener laget av en blanding av gelé og cottage cheese, og de er ikke særlig søte.

Meninger

Debatten om reservasjonsrett får de ordentlige abortmotstanderne til å våge seg ut i offentligheten igjen. Og når KrF-politiker Jørgen Kristiansen deler bilder av mikroskopiske dukkefostere fra gærning-høyre i USA, er vi tilbake til min oppveksts abortdebatt: Da Ludvig Nessa fremdeles fikk være prest i Den norske kirke, faktisk i kirken der jeg vokste opp. Presten som ikke kunne gjennomføre en skolegudstjeneste uten å snakke om døde babyer mente at abort var babydrap, og han bekjempet babydrapene med gummi-dukker og litervis med ketchup. Men han var ærlig: Han sa brukte dukkene som argument mot abort, ikke for en ullen reservasjonsrett for fastleger.

Da jeg var en kristen tenåringsjente var jeg også mot abort. Alle de kristne venninnene mine var det. Vi var det helt til hun vi gikk i klasse med ble på tjukka med en fyr som var ti år eldre og het noe à la Jørgen-Melvin. Måten hun håndterte det på fikk oss til å forstå at jenter som ikke var ferdig med ungdomsskolen var ikke bare «uskikket til å være foreldre». De var ute av stand å gjennomføre et svangerskap uten å gå seriøst berserk. Etter det ble abortmotstanden vår teoretisk og privat, vi fortalte folk at «jeg ville aldri tatt abort om det skjedde med meg, altså». Men vi var hyklerske. Når noen bommet på p-pillebrettet gikk de pliktskyldig til legen. Fordi det var bedre å være babymorder enn «Teen Mom, The Rolvsøy Edition». Vi var uærlige abortmotstandere helt til vi krøp, vel, bort fra korset, og ble abortlovens venner i stedet.

Vår venn Krf-varaordføreren med gummi-babyen er også en hyklersk abortmotstander. Du trenger ikke google mye for å skjønne at tolv uker gamle fostre ikke ser ut som en figur fra «kjære, jeg krympet babyen». Siden jeg ikke er villig til å tro at våre folkevalgte er ute av stand til å skille medisinsk fagstoff fra propaganda, velger jeg å tro at han er sleip og spekulativ, ikke uinformert. Tolv uker gamle fostre ser ut som små romvesener laget av en blanding av gelé og cottage cheese, og de er ikke særlig søte. Likevel er argumentet til denne hyklerske abortmotstanderen: Jeg skjønner godt at leger vil reservere seg mot å drepe fosteret ditt, det er så nusselig. Hadde Kristiansen vært en redelig abortmotstander burde han også være mot å drepe stygge og rare fostre. Ikke drep den, den har fingre, er et argument laget for å skremme de gravide femtenåringene som har hatt sex med Jørgen-Melvin, ikke for en opplyst debatt.

Gummi-babyer biter ikke på voksne og kyniske damer som meg selv som vet at dilemmaet «få baby eller ikke få baby» ikke handler om søthet. Da jeg tok abort var jeg utrolig normal. Jeg var 23 år. Storparten av alle damer som tar abort er mellom 20 og 24 år. Jeg var midt i et samlivsbrudd, jeg var uten fast bopel og fast inntekt. Fosteret som grodde i livmoren min kunne ha sett ut som den søteste kattungen på hele YouTube uten at det ville påvirket avgjørelsen min det minste: Jeg ville svelget abortpillene og ventet på at mitt potensielle avkom skulle plaske i do uansett. Du tar abort fordi du vet med hele deg at du ikke skal bli mor nå. Det er ingen som tar abort for moro skyld.

Det er en fordel med å ha vokst opp med at abort er et grusomt babydrap: Abortmotstanderne kommer til å kunne bruke den søte gummi-dokka som et effektfullt argument så lenge abortlovens venner snakker om det potensielle livet som celleklumper. Det er en ubehagelig erkjennelse at celleklumpen blir mer og mer menneskeformet jo nærmere tolvukersgrensa man kommer. Men da jeg fulgte venninnen min på ungdomsskolen for å ta abort, var vi begge innstilt på at vi skulle «drepe denne babyen, da». Og vi visste at denne såkalte forbrytelsen var det riktigste livsvalget, åkkesom.

Bonusargument: Å vise frem et tolv ukers gammelt foster er ganske uinteressant. 75 prosent av alle aborter utføres før uke ni, og jo nærmere vi kommer tolvukersgrensa, jo færre aborter blir utført. Det er bare 4 prosent av alle aborter som utføres etter uke tolv. Selv tok jeg abort så tidlig det var fysisk mulig. Jeg tok en kikk på fosteret, og det så ikke ut som en liten dukke. Det hadde en plommesekk, navlestreng, og morkake, alt som skal til for å danne en menneskekropp. Men estetisk sett? Det så ut som om noen hadde sløyet en fisk. Jeg kunne delt et bilde av det på Facebook og sagt: «Ikke ha dårlig samvittighet! Det døde fosteret ser ikke ut som et menneske i det hele tatt! Bare røsk det ut!» Men realiteten er at vi alle har vært en rar kladeis, en kladeis som kan bli et menneske om det får gro i fred. At de fleste aborterte fostre ikke ser ut som mennesker er et skikkelig dårlig argument for abortloven, på samme måte som baby-bildet er et skikkelig dårlig argument mot abortloven - eller for å reservere seg mot henvisning, for den saks skyld.

Spørsmålet om reservasjonsretten er et solidaritetsspørsmål. De fleste som tar abort er voksne damer som kjenner kroppen sin og skjønner at de har blitt gravide rimelig kjapt. De har en fastlege de har valgt selv, de vet at de kan ringe sykehuset direkte og de kan ta en medikamentell abort uten store hindringer. Det gjør ikke abort til noe mindre blodig, smertefullt og hormonelt opprivende av den grunn, men det er lite drama. Vi takler det, vi voksne damer. Og om vi mot formodning skulle ha en fått en dust fastlege som reserverer seg mot å gi oss en henvisning, kommer vil til å greie det helt fint.

De som får problemer om fastlegen kan reservere seg er minoriteten som faktisk tar abort nærmere tolvukersgrensa, de som faktisk venter så lenge at de må måte i nemnd: Det er som regel de yngste jentene. Jentene med rusproblemer. Jentene med alvorlige psykiske sykdommer. Jentene som har vært utsatt for overgrep. De mest utsatte jentene venter lengst, og mange av dem har fastleger foreldrene deres har valgt for dem.

Når Høyre åpner for at hver enkelt kommunene skal kunne «reservere seg» mot reservasjonsretten, sier han egentlig at KrFs fordekte abortmotstand bare skal ramme de mest utsatte: De pur unge jentene som bor på små steder, i kommuner med høy andel Krf-velgere. Aborten min var ikke særlig traumatisk, men som kristen tenåringsjente på et lite sted opplevde jeg at venninner hadde betraktelig kjipere opplevelser enn meg. Jeg hadde venninner som har måtte møte i nemnd som sekstenåringer fordi de ikke hadde turt å si til noen at de var gravide. Jeg hadde venninner som var unge og redde, som hadde familier som gråt og bar seg og insisterte på at de skulle beholde barnet.

Den borgerlige regjeringen vil gjøre det enda kjipere å være jenter som venninnene mine: De vil at personen de burde kunne stole mest på, fastlegen, skal kunne nekte å skrive ut en henvisning fordi vedkommende er redd for litt metaforisk babyblod. Leger er maktpersoner. Tenåringsjenter er det ikke. Jørgen Kristiansen og meningsfellene hans vil juge strategisk for å vinne retten til at disse maktpersonene kan påføre jenter skyld og skam. Føkk det, sier jeg. Det er så mye blod, kropp, livsvalg og skit når det kommer til abort at skyld og skam har vi ikke plass til. Av solidaritet med dem som trenger støtte fra fastlegen sin: Si nei til reservasjonsretten, og møt gummi-baby-pusherne med fakta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook