Smertefull selvrefleksjon

Marianne Gullestad i Dagbladet (26.6.) var en skuffelse.

Det er i det hele tatt urovekkende at noen trenger å påpeke at den norske offentligheten i høy grad er en hvit offentlighet, og at den offentlige samtalen bærer preg av det. Aller helst er dette noe normalt oppegående personer burde klare å reflektere seg fram til selv.

Men det er dessverre ikke tilfellet. Selvrefleksjon gjør vondt, derfor er det lettere å la være.

Det hender jeg blir invitert som foredragsholder på seminarer om minoritetsrelaterte temaer. Noen ganger har jeg valgt å fokusere spesielt på norske fordommer. Da kommer det gjerne folk bort etterpå, klapper meg på skulderen og sier jeg var flink. «Men jeg synes du burde snakket litt om det som skjer i innvandrermiljøene også. Ja, du vet, det med tvangsekteskap og sånn».

ALDRI NOENSINNE

har jeg opplevd det motsatte når jeg i innlegget fokuserer på undertrykkende strukturer i deler av innvandrermiljøene. Kanskje er det tilfeldig at ingen, i det vanligvis hvite publikummet, etterpå savner kritikk av den norske offentlige samtalen. Men jeg tror ikke det.

Jeg tror de knapt oppdager at den mangler. Vi diskuterer såkalte minoritetssaker uten å inkludere majoritetens maktforhold i analysene. Mest fordi majoriteten ofte ikke ser sin egen posisjon som premissleverandør for debattene.

DET ER OGSÅ

grunnen til at jeg blir oppgitt når jeg møter folk som sier at de «ikke tenker over hudfarge, eller at du er brun og sånn». For det første er det tull: Man kan ikke påpeke ikke å se noe man ikke ser, for da har man jo allerede sett det. For det andre sider de det kanskje i et forsøk på å vise sin egen fordomsfrihet. I stedet viser de hvor lite klar de er over hva hudfarge egentlig betyr i norsk hverdagsliv.

Jeg driter vel i om du sier du ikke ser en brun kvinne når du ser meg, så lenge resten av samfunnet tvinger meg til å se en brun kvinne hver gang jeg ser i speilet. Jeg, og andre mørkhudede med meg, kan i de mest hverdagslige situasjoner bli konfrontert med hudfarge, kultur eller religion. Ikke alle konfrontasjoner er like hyggelige. De spenner fra grov, rasistisk sjikane på gata til små bemerkninger, eller avvisning når man ønsker å leie bolig.

OG BEVARES, JA,

klart det er mulig å bli veldig selvbevisst og nærmest sykelig opptatt av sin egen hudfarge. Men da må man også spørre hvilke erfaringer disse har gjort som har ført til at denne måten å se verden på er dominerende.

Ingen vil egentlig vite om, eller diskutere, sin egen utilstrekkelighet. Derfor blir deler av minoritetsmiljøene svært defensive hvis noen påpeker strukturer som kan virke undertrykkende i dem. Men i motsetning til minoritetene, vil majoriteten alltid være i posisjon til å kunne velge bort å diskutere sin utilstrekkelighet.