UTFORDRING: Psykisk helse er blant de minst systematisk utnyttede ressursene, ifølge en Norad-rapport fra 2014. Bildet viser en mann med en mental lidelse utenfor sitt hjem i Sør Afrika. Foto: Stine Hellum Braathen
UTFORDRING: Psykisk helse er blant de minst systematisk utnyttede ressursene, ifølge en Norad-rapport fra 2014. Bildet viser en mann med en mental lidelse utenfor sitt hjem i Sør Afrika. Foto: Stine Hellum BraathenVis mer

Snåsamenn - hjemme og ute

Mental helse er fortsatt et neglisjert og stigmatisert område av samfunnshelsen, lokalt og globalt.

Meninger

Trenger vi flere lokale aktører som Snåsamannen i Norge og «heksedoktoren» i afrikanske lokalsamfunn? Kanskje er de ganske gode på mentale lidelser?

Det finnes ikke konkluderende forskning på dette. Det vi vet er at mange mennesker som sliter psykisk har god nytte av å bli sett, hørt, lyttet til og tatt på alvor. Det har Per Fugelli påpekt og Snåsamannen demonstrert. Det må gjentas. Særlig fordi mental helse fortsatt er et neglisjert og stigmatisert område av samfunnshelsen, lokalt og globalt.

(Per Fugelli har også sagt at mental helse styrkes ved at mennesker opplever verdighet, respekt, selvrespekt, handlingsrom i eget liv og tilhørighet til en flokk. Her er det godt belegg i forskningen. Disse faktorene gjelder i stor grad over hele verden, men hva man legger i dem er kulturelt betinget. Det kan psykiatrien i liten grad gjøre noe med.)

Befolkningens psykiske helse er blant de minst systematisk utnyttede ressursene, men med det største utviklingspotensialet ifølge Norads rapport om psykisk helse som global utfordring (2014). Rapporten sier det er stort behov for helseanalyse, forskning, kapasitetsbygging og kunnskapsbasert rådgivning for å styrke landenes mentale kapital.

Et av hovedproblemene innenfor mental helse er at vi ikke greier å komme til enighet om hvordan vi skal definere mental helse, og da spesielt mentale lidelser. Vestlig psykiatri har forsøkt seg på å lage diverse diagnoseverktøy som sier noe om hvilke lidelser man har med gitte symptomer. Det man vet er at disse verktøyene ikke er noen fasit.

Noen mennesker med psykiske lidelser behandles effektivt med en psykiatrisk tilnærming. Andre opplever liten effekt. Mental helse, eller mental uhelse, er kulturelt betinget. Når vi, som vestlige forskere, helsepersonell eller bistandsaktører ønsker å hjelpe folk med mentale lidelser i fattige land, må vi stille oss selv noen avgjørende spørsmål: Bidrar vi med relevant vestlig kunnskap? Tar vi tilstrekkelig hensyn til lokal kultur og kontekst?

Å ta for mye hensyn til den lokale kulturen kan i verste fall føre til et forverret sykdomsbilde. Som når en mor tar med sitt malariasyke barn til «heksedoktoren» fordi hun tror symptomene på malaria er tegn på at barnet er forhekset. Innen hun oppdager at denne «doktorens» behandling ikke hjelper, og hun tar med barnet til sykehuset, er det ofte for sent. Barnet har gått inn i et feberkoma som ofte fører til alvorlig funksjonshemning, eller i verste fall død.

I Vesten har mennesker med alvorlige mentale lidelser historisk sett blitt behandlet i institusjoner. I nyere tid har vi gått bort ifra dette, og vi søker å levere tjenester der folk er; altså i lokalsamfunnene. I Afrika, og andre fattige deler av verden, «henger de litt etter», men institusjonaliseringen skyter fart. Det er ingen grunn til at disse landene skal gå gjennom den utviklingen vi har vært gjennom i Vesten. NORAD anbefaler at Norge med sin kompetanse og kunnskap skal ta en ledende rolle i utviklingen og implementeringen av lokalbaserte mental helsetjenester.

Folk som har vært i kontakt med Joralf Gjerstad beskriver en varm, lyttende og tilstedeværende person. Gjerstad er en som «ser» folk og som tar dem på alvor. Det samme beskriver mennesker med psykiske lidelser i lokalsamfunn i Afrika, etter deres møter med de gode heksedoktorene.

Over hele verden søker mennesker å forstå hva som skjer med dem når de har fysiske eller psykiske problemer. Hvis man kommer fra en kultur hvor medisin, fysikk og kjemi ligger til grunn for vår forståelse av mental helse, så vil en psykiatrisk tilnærming virke fornuftig. Det er imidlertid mange i Vesten som ikke tror på eller ikke drar nytte av psykiatrisk behandling, og dermed søker svar og omsorg hos alternative aktører. Selv om enkelte mentale lidelser kommer av en kjemisk ubalanse i hjernen, vet vi ikke med sikkerhet om det gjelder for brorparten av denne type lidelser. I samfunn hvor overnaturlige forklaringer knyttet til forhekselse og forfedre ligger til grunn for deres forståelsessystem, så vil en behandlingsmodell som legger kjemisk ubalanse til grunn virke irrelevant.

Vi har lest påstander og hørt anekdotiske bevis for at heksedoktorene forgriper seg på og misbruker pasientene sine. Det skjer. Men vi har også lest forskning om og selv sett at heksedoktorer tilbyr folk omsorg og medisinering som de setter umåtelig pris på. Mye av dette minner om det vi har sett i den nå berømte filmen om Snåsamannen.

En lærdom vi drar ut av dette er at vi må være ydmyke og ikke automatisk anta at en praksis vi ikke kjenner godt er feil. Ei heller at det som fungerer ett sted fungerer over alt. Vi må være åpne for kulturelle og kontekstuelle tilpasninger. Per Fugelli og Snåsamannen har begge spilt en umåtelig viktig rolle her hjemme, både innen sosialmedisinen og i folkemedisinen, og for «folk flest». Det finnes en og annen Fugelli i Afrika også. Og mange Snåsamenn. Også de har en viktig rolle å spille.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook