Terningkast fire: «King Arthur- Legend of the Sword» er enkel og tidvis smart moro basert på legendene om den engelske kongen med det magiske sverdet. Vis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «King Arthur: Legend of the Sword»

«Snatch» møter «Game of Thrones» på blockbusterbudsjett

Vi møter en gatesmart og selvtilfreds konge med MMA-trening i Guy Ritchies underholdende post-Brexit-versjon av Kong Arthur og ridderne av det runde bord.

FILM: Legenden om Kong Arthur har blitt fortalt så mange ganger opp gjennom århundrenes løp at nye versjoner handler mer om tiden de blir produsert i enn om den mytiske monarken med det magiske sverdet. Guy Ritchies «King Arthur: Legend of the Sword» er intet unntak, der den posisjonerer Arthur som en gatesmart arbeiderklassegutt som motvillig aksepterer oppdraget skjebnen har plassert på hans skuldre.

« King Arthur: Legend of the Sword »

4
Excalibrexit.

Kategori

Eventyr, fantasy

Regi

Guy Ritchie

Skuespillere

Charlie Hunnam, Jude Law, Aidan Gillen, Àstrid Bergès-Frisbey m.fl.

Premieredato

10. mai 2017

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« King Arthur: Legend of the Sword »

Energisk
«Legend of the Sword» er den første av seks planlagte filmer om Arthur, og framstår som en pilotepisode som er frankensteinet sammen av to svært forskjellige filmer – den Ritchie ville lage og den han gikk med på å lage. Førstnevnte er en vittig og energisk kuppfilm i tradisjonen etter gjennombruddsfilmene «Snatch» og «Lock, Stock and Two Smoking Barrels», mens den andre er en generisk øvelse i vektløs, dataspillinspirert CGI.

Det de to delene har til felles, er vissheten om at publikum kjenner både Arthur-legenden og den moderne blockbusterens dramaturgi godt nok til at filmen kan bruke montasjesekvenser til å spole seg gjennom de mest elementære delene av plottet. Og kombinert med Daniel Pembertons insisterende musikk gir dette filmen et tettpakket, kinetisk driv som gjør det mulig å se gjennom fingrene med det faktum at den ikke henger på greip for fem flate øre.

Underholdende
Charlie Hunnam er habil i en rolle Tom Hardy kunne vært strålende i, og selv med pålitelige folk som Jude Law, Aidan Gillen og den undervurderte Neil Maskell i birollene, er det ingen som tilfører filmen mer personlighet enn Ritchie selv. Hans kvikke regi og humoristiske klipp redder filmen fra å stivne i klisjépregede fantasypositurer, og forhindrer den i å ta sin egen pompøsitet på for stort alvor.

Det beste eksempelet på dette er beslutningen om å la David Beckham spille en sentral rolle i scenen der Arthur skal trekke Excalibur opp av steinen, hvilket gjør det som i enhver annen blockbuster ville vært det store gåsehudøyeblikket, til en flau og antiklimatisk transportetappe.

Overfladisk
«King Arthur: Legend of the Sword» er full av slike merkelige finter og pussige innfall, men dessverre er det hovedsakelig snakk om overfladiske grep, og filmen har ingen ambisjoner om å si noe nytt om Arthur-myten eller måten den har blitt brukt politisk.

I disse post-Brexit-tider framstår denne australsk-amerikanske samproduksjonen riktignok som et besynderlig uttrykk for engelsk nasjonalisme, men som det meste annet er dette aspektet av filmen fascinerende mens det står på og deretter fort glemt. Dermed sitter man igjen med en stor, dum og underholdende eventyrfilm som makter det kunststykket å hale sitt publikum gjennom to timer med sverd, trollmenn og oppfylte profetier uten noensinne å bli kjedelig – hvilket alltid er velkomment. Hvorvidt noen egentlig har bruk for fem til av disse er derimot en helt annen sak.