Sørgelig alene

«Her sitter vi som anakronistiske moralister og ser den stadig voksende skaren av ungdom i alle aldre ramse opp de klassiske dødssyndene som mål for det gode liv.»

Idolize Yourself! er et nytt slagord som skal selge ungdomsklær. «Idol» er gresk og betyr avgud, og meldingen går rett hjem til ungdom i alle aldre. Sammen med likelydende meldinger fra populærkulturen. Ungdom: speil deg i fjernsynsskjermen og la deg forføre av smiger. Dyrk deg selv!

En grenseløs fokusering på seg selv gir nødvendigvis liten plass til andre. Er dette en holdning vi ønsker å oppmuntre? Er denne fokuseringen uttrykk for en subtil form for ondskap? Hvem skal tenke på andre? Og når skal vi forlange at selvdyrkelsen skal slutte?

Vi mener å kjenne igjen ondskap når vi ser den. Som noe utvetydig uønsket det er lett å ta avstand fra. Men den «subtile ondskap» kan ikke så lett gjenkjennes på sine handlinger. Den subtile ondskap er en opphøyd form, som kjennes igjen mer på fravær av handlinger, enn på grunn av dem.

Det mest iøynefallende er fravær av engasjement. Den som lar være å handle, merker det ikke. Men like fullt medfører det at andre blir bifigurer og statister i personens liv. Diagnosene sitter løst, når kulturen setter navn på avvik, men vi snakker ikke om psykopater og monstre. Vi snakker om folk som har erfaring for at det ikke handler om andre enn nettopp dem. De interesserer seg ikke vesentlig for andres ve og vel, og fokuserer hovedsakelig på egen behovsdekning. Det er ikke ondt, i tradisjonell forstand. Det er ikke ulovlig. Det er bare så himmelropende begrenset. En grenseløs fokusering på egne rettigheter og egne behov.

I mange sammenhenger er nettopp selvfokusering berettiget adferd. Det å begrense seg i forhold til andre, er en naturlig del av det å «finne seg sjæl». Som foreldre forventer vi ikke at treåringen skal forstå hvilket merarbeid det påfører oss at han kaster leverposteien utover gulvet i sin kamp for å bestemme over egen brødskive. Som lærere i ungdomsskolen ser vi selvfokuseringen hver dag, på andre måter. Det forventer vi. «Det er ikke min tur, jeg tørket av tavla i går.» Eller, «Jeg gidder ikke plukke opp søpla hennes!». Slike uttalelser er en del av det å finne ut hva som er urettferdig og hva som er mulig å fraskrive seg ansvaret for. Det er ikke slik at ungdomsskoleelever ikke vet hva det vil si å være gode, men deres godhet er ofte knyttet til konvensjoner og ikke relasjoner. Til regler og ritualer, oftere enn til en refleksjon rundt godt og ondt som etiske størrelser. «Jeg gidder ikke jobbe i denne gruppa, siden han ikke har gjort hjemmeleksa.» Og grunnen til at vi som voksne holder ut å møte disse holdningene hver dag i årevis er at vi mener å vite at det vil endre seg. At treåringen blir tretten og tre og tyve, og at det medfører andre arenaer og andre mål for tanken. Det vil gradvis utvikle seg en overbygning, et overordnet verdisyn som inkluderer andre menneskers behov også. Vi tror at trettenåringen gjennom sin kamp mot urettferdighet finner at det som tre og tyve-åring går an å plukke opp andres søppel, selv om han gjorde det i går. Ikke fordi det er rettferdig. Men fordi det er nødvendig. Kanskje.

Er vår tillit berettiget? Er det grunn til å tro at ungdommene våre skal slippe å plukke lo av egen navle til de er langt inne i foreldregenerasjonen?

I vårt samfunn er det mange og gode grunner til ikke å bli voksen. Først og fremst er det lite kult. Det er ansvar og forpliktelser knyttet til det å la være å spise potetgull til frokost av egen fri vilje. Og regninger. Elevene våre minner oss på det hver dag. De henviser til lønna vår som er taperlønn, og arbeidet vårt som kjedelig og lite viktig. De sier vi burde gjort noe annet. Kommet på TV eller noe. Vært i godt selskap blant folk på vår alder som lever av å si at de ikke vil være voksne. For eksempel. Som har blitt kulturpersonligheter ved å mimre over ungdomstida eller undre seg på Lørdagsrevyen over at ingen stopper dem om de vil spille popmusikk til de er over førti år. Som om noen burde grepet inn. Noen andre voksne. Kanskje?

Vi har et ekstremt ungdomsfokusert samfunn, der målgruppen både for populærkultur og andre kommersielle bedrifter er de kjøpelystne ungdommene som kaller shopping en hobby og skifter kanal hvis det blir kjedelig. Idolize yourself! De unge har en egenverdi i kraft av at de ikke har erfaring. De er såkalte «kaospiloter» «i en fremtid som ingen kjenner» for å sitere Aftenposten 15.10.00. How romantic!

Voksne støtter ungdom i deres fokus på egne behov, uten å komme nærmere den implisitte antagelsen om at de har et mål utover seg selv. Kommer også de voksne nærmere ungdomskilden ved å sympatisere med fravær av ansvar under dekke av å vinne frihet for individet? Hva motiverer de voksnes omklamring av et individualistisk frihetsideal, som ikke påregner verdien av ansvaret for fellesskapets beste? Kan det nettopp være en slitenhet som følge av å være voksen alene? En sjelelig materialtretthet som fristes til å overgi seg til «instant» lykkelig infantilitet? Blir den moralske forpliktelsen til et fellesskap borte, ved at alle later som om vi er oss selv nok på hver vår øde øy?

De som kunne vært rollemodeller for ungdom, de som skulle vært voksne, konkurrerer med ungdommene om den samme arenaen, og alle vil de på TV! «Det der med å være voksen har vi liksom ikke fått til ordentlig,» uttalte filosofen Svendsen (30) ungdommelig på NRKTV. Det er bekvemt å kokettere. Ungdommelig lettsinn er forførende ukomplisert. Som ferie og frikort og bonuspoeng. Det er selvtilstrekkelig og navlebeskuende. Mange voksne synes ikke å være villig til å ta på seg ansvaret med å være voksen.

Mange av våre elever kjører egen bil til skolen, bor på hybel hos mor og far og zapper på egen TV. 30-åringene står i kø på alle kanaler for å fortelle dem at dette er det gode liv. Hadde det bare vært enda mer av det! Mer av alle goder, uten at det endrer noe, lørdag hele uken, ikke bare lillelørdag på onsdag. Landets største parti er ungdommenes beste venn: Billigere bensin, billigere flesk og mer sprit, uten at det koster noe! Naiv. Super.

«Mitt ansikt er vendt mot de opplyste ting, og ikke mot lyset,» sa Augustin. Mot TV, ville vi sagt. Eller innover i hulen, for å si det med Platon. Eller, «Venner for livet får du ikke på TV!» for å si det med lærerstemmen. Vi er så langt fra Rousseaus gamle tanke om en allmennvilje (volonte ghnhral) som vi kan komme i vår kultur. Her er det liten fellesskapsfølelse, eller et ansvar for det felles beste, å spore. Bare summen av individuelle krav, egne rettigheter og egne behov. En interesse for andres ve og vel kan synes som en mangelvare. Men hvorfor det? De synlige kulturkreftene trekker i retning av en monistisk verden av individer som tåler meget vel den urett som ikke rammer dem selv. Det man derimot ikke tåler er en krenkelse av egne rettigheter og umiddelbare behovstilfredsstillelser. Idolize yourself!

Den kollektive ungdomsbevisstheten kretser rundt eget selv, og eget liv. Og det som ikke er underholdende, er kjedelig. Den søker det uforpliktende, uansett hvilke roller og forpliktelser de ellers ville vært i stand til å ta. Tredveåringene som kunne bidratt, mens kameraet går, til å skape rammer rundt de virkelige ungdommene. Rammer av ansvarsbevisst fokus på verden de er ungdommer i.

Her sitter vi som anakronistiske moralister og ser den stadig voksende skaren av ungdom i alle aldre ramse opp de klassiske dødssyndene som mål for det gode liv. Et liv som uunngåelig medfører en krenkende passivitet i forhold til andre. En ikke-intensjonell, og ikke-intendert ondskap. En ondskap som ikke er ment slik, men som fortoner seg som en uangripelig ondskap av underfundig karakter. En passivitet med ondskap som konsekvens.

Idealet er ikke å gi. Idealet er å kreve.

Og med måpende blikk ser de på verden og venter på å få noe. Mer.