SLAPP GITARLEGENDE: Man forventer ikke at 60 år gamle Mark Knopfler skal hoppe å spette som en yngre utgave av Mick Jagger, men to kopper kaffe og litt mer energi hadde neppe skadet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen
SLAPP GITARLEGENDE: Man forventer ikke at 60 år gamle Mark Knopfler skal hoppe å spette som en yngre utgave av Mick Jagger, men to kopper kaffe og litt mer energi hadde neppe skadet. Foto: Jon Terje Hellgren HansenVis mer

Søvngjengeren Mark Knopfler

Folk som møter så trøtt og uengasjert på jobben, blir vanligvis bedt om å gå hjem og sove.

||| KONSERT (Dagbladet): Det er ikke mange artister som tar fram feltsaksa og bevilger seg manikyr midtveis i konserten. Mark Knopfler gjør som han vil — og det var ikke mye.

Mark Knopfler skal ikke beskyldes for å anstrenge seg for mye.

Jeg kan ikke tenke meg at bandøvinga hans er mer kjedelig enn dette.

Som en publikummer ved siden av meg sa:

«Blir det mer laidback nå, sovner jeg.»

Søvnig seanse Sittende på en barkrakk, ikledd caps og allværsjakke ga gitarlegenden en lat framvisning i lavmælt og saktegående spilling.

Publikum var langt mer entusiastisk enn det Mark Knopfler fortjente.

Han åpnet det som skulle bli en søvnig seanse med «Border River», og fortsatte med fele, fløyte og folketoner.

Glødet aldri Man kan mene mye om gamle helter, men Mark Knopfler ble aldri bedre enn sin første plate. Da mener jeg «Dire Straits» fra 1978.

Han har vært en dyktigere merkevarebygger enn artist i utvikling.

Som gitarist er han eminent og særegen, men han glødet aldri ordentlig i Frognerbadet i går kveld.

Han lente seg tilbake på et velspillende og solid band — ellers bare satt han og spilte i søvne.

Feltsaks og neglfil Etter å ha spilt en rekke mer eller mindre forglemmelig låter, kom «Sultans Of Swing» midtveis i settet — til stor glede for publikum.

Deretter kom feltsaksa og neglfila, og gitarhelten måtte trimme neglene.

Så var det tilbake i søvngjengergange igjen, mer tilbakelent enn JJ Cale på sitt slappeste.

Mye låvedans Knopfler gjør som han vil, og det var vel ikke akkurat altfor mye. Han har tydeligvis oppheng på britiske folketoner, for det ble vel mye låvedans, før «Telegraph Road» tok det hele mot slutt.

Publikum klappet og jublet fram bandet til ekstrainnsats, og vi fikk «Brothers In Arms», «So Far Away» og «Paper To The End», før det var definitivt slutt.

Like greit, for dette var to timer som til tider virket veldig uinnspirert.