Spenstig musikkverk

Vakre lydmalerier bygd på Olav H. Hauges dikt.

CD: I alminnelighet er jeg skeptisk til at norske lyrikere blir forvandlet til visetekstforfattere etter sin død. Det har skjedd med en rekke framtredende poeter, fra Henrik Wergeland til Knut Hamsun, fra Herman Wildenvey til Rolf Jacobsen, fra Rudolf Nilsen til Inger Hagerup.

Lista er meget lang, og det er langt fra alltid at effekten er egnet til å tjene de lyriske elementene i teksten. Det er stor forskjell på en god sangtekst og et godt dikt. Og på en stor poet og en gjennomsnittlig vise/pop/rock-sanger.

Hauges stemme

Olav H. Hauge har også vært tonesatt tidligere. Det er ikke lenge siden både Berit Opheim og Sondre Bratland utga plater der de synger Hauge-dikt. Men Hauge har knapt vært behandlet så ambisiøst og omfattende som den dyktige musikeren Finn Coren gjør det på denne doble CD-en. 33 dikt og gjendiktninger fra Hauges hånd blir brukt som tekster, tilsatt et lydbilde man må kunne kalle storfelt, på grensa til det svulmende. Enkelte ganger lyrisk og fintfølende, andre ganger hardtslående og rockinspirert.

Musikalsk er prosjektet gjennomarbeidet og helstøpt. En lang rekke dyktige musikere er i sving. Foruten Corens vokal, glir Olav H. Hauges egen stemme inn i fem av innspillingene. Vekten er definitivt lagt på å få fram teksten. Coren har en god diksjon og lydbildet framhever hans sang eller resitering. Tekstheftet som følger plata, gjengir alle tekstene på norsk og engelsk.

Inderlighet

På et vis fungerer plata som en slags Hauge-symfoni, en form for miniopera, der Hauges ord blir slynget ut i blafrende toner og myke, luftige og vindbårne melodier. Disse diktlinjene har i utgangspunktet en lavmælt kraft, med mye understatement og store rom mellom ordene. Selv om dette prosjektet er utført med en utvilsom respekt for dikteren, klarer ikke Finn Coren å fri seg fra en viss pompøsitet i røsten, en inderlighet som i beste fall er en kontrast til den neddempete måten Hauge selv leser sine dikt på. Jo mer nedpå Coren klarer å være, jo bedre funker det, for eksempel i «Eg dreg ifrå glaset». Også Paul Celans «Dødsfuge» fungerer utmerket. Sterkt å høre stemmen til Celan selv.

Men disse diktene får ikke større effekt om Coren spenner stemmebåndene og legger kraft bak. I enkelte spor er det som om han forsøker å presse budskapet inn i lytteren, på en så dramatisk måte at det tjener mot sin hensikt. Coren tar Hauges ord med seg inn noen landskap så overveldende at de kan minne om spesialeffekter fra «Ringenes herre». Utsikten fra Hauges gård i Ulvik er muligens hakket mindre halsbrekkende, men betydelig mer jordnær.

Sterke toner

Den teatrale vektleggingen av ordene blir påtakelig når den overdrevne framføringen til Coren på et spor som «Du toler ikkje» blir etterfulgt av Hauges egen stemme i «Steinguden». Og deretter Coren igjen, inntrengende, hviskende og nesten gråtkvalt.

Når dette er sagt; Corens prosjekt rommer svært mye flott, variert og spenstig musikk, innen en rekke sjangrer. Spennende harmonier og kontrastfylte, fantasirike arrangementer gjennomstrømmer plata. Diktene holder selvsagt særdeles høy kvalitet. Men blir de bedre eller dårligere gjennom denne plata? Overhodet ikke. De har sin egen kraft, uavhengig av alt tilbehør. Coren bidrar til en slags fortolkning når han plasserer dem i sitt musikalske univers. Men jeg er usikker på hva denne utgaven tilfører tekstene, bortsett fra en hyggestund med innbydende, lekker musikk. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken plate jeg ville tatt med til en øde øy hvis jeg fikk velge mellom Corens plate og en CD der Hauge uforstyrret leser sine egne tekster.