Spøker ikke

Noen morsomme grøss og fine effekter i ellers tam spøkelseshistorie.

FILM: Når Disney slipper alle digitaleffektene fri, er det ingen spøk å være ti år gammel i kinomørket. Greit nok, går man og ser en film med en tittel som denne, vet man hva man får. Men alle vi som er litt eldre, finner ikke så mye i denne påkostede effektoppvisningen. Den er verken spesielt skremmende, eller enda verre: spesielt morsom.

Hvor bra kan en film basert på en attraksjon i Disneyland bli? Overraskende bra. Fjorårets ramsalte og kostelige «Pirates of the Caribbean» er et eksempel på det. Men man vinner sjelden i Lotto to ganger på den samme tallrekka. «Spøkelseshuset», basert på en annen populær Disneyland-sak, skuffer. Historien om en eiendomsmekler (Eddie Murphy) som blir lokket til et digert, gammelt hus, er syltynn og tar ikke en eneste overraskende vending. Igjen sett fra ståstedet til en som har sett en del spøkelsesfilmer opp gjennom åra. Med Murphy fryktet jeg at det lå 90 minutter med heseblesende og manisk skrekkhumor foran meg. Men nei. Filmen tar seg ekstremt god tid før den kommer i gang, og Murphy er tonet kraftig ned. Det er nesten så man skulle ønske at han hadde hentet fram litt mer av sitt gamle, maniske jeg. Filmen hadde kanskje trengt akkurat det?

Rett skal være rett. Da jeg så denne på en førpremiere i vinterferien, registrerte jeg en del tiåringer som syntes dette var svære saker. Det er nok, hvis du er ti år gammel. Advarsel/anbefaling herved gitt.